Da jeg for ti år siden studerte juss, gikk det sjelden lang tid mellom hver gang jeg vurderte å bytte beite. Studiet kjentes ut som en endeløs kaskade av paragrafer og høyesterettsdommer, formidlet på en teorifattig måte i et åndløst språk. Men på biblioteket fant jeg et knippe bøker der andre juridiske verdener åpnet seg, der det var mulig å finne motivasjon til å fortsette. En av disse var boken med den underfundige tittelen «Rettens ironi».
Det er påfallende hvor lite Stortinget omtales i Rune Slagstads gjenutgitte bok «Rettens ironi», som ellers er fylt med fruktbare perspektiver.
Rett på alvor
