Jeg kunne gitt dere flere navn. Tidligere elever hos oss som holdt på å falle helt utenfor og bli millionutgifter for samfunnet. Nå er de ressurspersoner som bidrar både i lokalmiljøet og for landet. Det var jobben vi la ned som gjorde forskjellen, sa rektoren. Jeg så at han var blitt fuktig i blikket.
Jeg var på et lokalt møte her på Holmlia hvor jeg bor. Temaet var innsparingene som både bydelen og Oslo kommune nå har sagt at ulike etater og tjenester må gjennom. Skolen hadde fått brev fra Utdanningsetaten i Oslo kommune, med klar beskjed: De gode tidene var over. Nå måtte de kutte i tjenester som ikke var lovpålagt. Skolebibliotekaren røk ut. I tillegg måtte sosiallæreren, som hadde jobbet med sosiale utfordringer blant elevene, begynne med vanlig undervisning i stedet. Rektoren var i tvil om skolen ville klare å jobbe like godt for elevene fremover.
Da jeg gikk hjem, var jeg opprørt. Hvordan kunne byrådet og Utdanningsetaten sitte stille og se på dette? Samtidig visste jeg at skolen vår ikke var unik. Over hele Norge har velferdstjenester kommet under press. Skoler har blitt lagt ned. Barnehager sliter med bemanning. Vesentlige offentlige tjenester som Nav og fengselsvesenet opplever at mange av de ansatte slutter etter kort tid.
Som Sandra Lillebø skrev om i Klassekampen denne uken, er det en del som oppfatter denne utviklingen som en naturlov. Befolkningen blir eldre og vi får høyere krav – da må vel velferdsstaten stramme inn? Selv har jeg likevel opplevd denne utviklingen som mer og mer underlig, antakelig i takt med at kuttene har kommet nærmere meg selv og min egen hverdag.
Norge er nemlig fortsatt et svært velstående samfunn. På nedre del av samfunnsstigen er det flere enn før som sliter med å få endene til å møtes. Men fra midten av stigen og oppover er det mange som har veldig god råd. I min utvidede bekjentskapskrets fra Oslo-middelklassen har jeg observert følgende de siste månedene: Noen har fløyet på ferie over halve kloden, til Mexico, Japan og Sør-Afrika. Én har kjøpt seg bil nummer to. En annen har kjøpt seg bil nummer tre. To har kjøpt seg hytte. Én har kjøpt større hus. To har satt i gang store oppussingsprosjekter.
På dette området er min bekjentskapskrets neppe unik. Samtidig sliter kommunene og velferdstjenestene. Hvordan henger det sammen?
Den viktigste forklaringen på dette er ikke at staten sløser eller bruker penger på feil ting. Man kan selvsagt være enig eller uenig i satsinger som den militære opprustningen vi skal gjennom, som koster svært mye penger. Men det er knapt noen i det politiske Norge som er uenige i at man skal satse på skolen. Likevel må altså lokalskolen min kutte ut både bibliotekar og sosiallærer.
Den viktigste forklaringen på at mange offentlige tjenester sliter, er snarere at vi som samfunn har valgt å prioritere privat rikdom høyere enn offentlig rikdom. Heller enn en fremragende offentlig sektor, har vi valgt å prioritere flere hytter, biler, og ferier. Denne utviklingen ble presist beskrevet for nesten 70 år siden av økonomen John Kenneth Galbraith i boken «Overflodssamfunnet». Der lanserte han begrepet «offentlig fattigdom og privat rikdom», som fikk stor innflytelse. Galbraiths idé var enkel: Forbrukersamfunnet, der vi får stadige reklamer rettet mot oss om å kjøpe nye ting, gjør at vi får lyst til å beholde mer av pengene våre selv. Dermed blir det offentlige over tid underfinansiert, og de offentlige tjenestene lider.
De siste årene har det likevel blitt mindre vanlig å lese om Galbraith og begrepene han lanserte. Kanskje har forbrukersamfunnet – og prioriteringen av privat fremfor offentlig rikdom – blitt så selvsagt for oss at vi ikke lenger ser noen grunn til å sette spørsmålstegn ved det. Likevel bør vi minne oss selv om dette: Skatten på inntekter i Norge er ikke spesielt høy når man sammenlikner med andre land. Slik nettstedet Faktisk skrev om tidligere i år, viser tall fra OECD at skatten på en gjennomsnittslønn i Norge ligger på 27,3 prosent. Vi ligger dermed godt bak flere andre land i Europa, der skatten på gjennomsnittslønnen ofte ligger på 30-tallet, helt opp til 40,3 i Belgia. Den maksimale skatten på høye inntekter er hos oss 47,4 prosent, mens den er 60,2 i Belgia.
Å innrette samfunnet på denne måten er et valg. Norge ville fortsatt å være en åpen markedsøkonomi, selv om vi hadde nærmet oss skattenivået i Belgia. I så fall ville vi hatt mer enn nok ressurser til å finansiere skoler og velferdstjenester, uten å tømme oljefondet. Men skal det skje, trenger vi nok en annen offentlig samtale om disse temaene enn i dag. I dagens Norge konkurrerer selv venstresidens partier om hvem som kan love mest skattelette til vanlige folk i middelklassen.
Bør de rike betale mest, og gjerne en større andel enn i dag? Selvsagt. Men for at skolene og velferdstjenestene skal bli virkelig gode i årene som kommer, kommer vi nok ikke utenom at flere enn de rike bør bidra mer til fellesskapet.