Hva skjer med våre barn og unge? Spørsmålet diskuteres mellom foreldre, på lærerværelset, i direktorat og departement. Ikke bare i Norge. De siste årene har stadig mer forskning dreid blikket i retning av det som, bokstavelig talt, befinner seg rett foran øynene på oss: mobilskjermen. En rekke bøker, fagfolk og bekymrede foreldre har krevd slutt på bagatellisering av skadene ved overdreven bruk av skjerm og sosiale medier, og krever strengere regulering nå. Andre kaller dette moralpanikk og advarer mot enkle forklaringer. Politiske myndigheter står under hardt press fra flere kanter.
Vi kjenner nå et ansvar for å ta del i denne debatten. Dels som bekymrede pårørende. Dels som medisinske fagutøvere med unge menneskers psykiske helse og stressbelastning som spesialfelt.
Når vi snakker om barn og skjerm, snakker vi om hjernens utvikling. Den kompliserte, fascinerende, men også skjøre og sårbare prosessen som foregår inni hvert eneste lille menneske, fra fødsel gjennom barndom, ungdom og fram til det ferdig, utviklede individet, den voksne, som skal kunne klare seg i verden; en prosess som varer minst 25 år.
Det er denne utviklingen, inne i barnet, vårt samfunn eksperimenterer med nå. Det er for tidlig å si noe entydig om resultatene av dette eksperimentet. Men i takt med at konsekvensene av nettbruk har blitt stadig tydeligere, har vi fått behov for å fortelle litt, fra vårt fagfelt, om hva vi nå både ser og vet.
Helsefaglig begrunnede anbefalinger internasjonalt er omtrent ingen skjermtid før barnet blir to år, og varierer mellom en til to timer daglig fram mot skolestart. Tallene for faktisk skjermbruk varierer, men hovedinntrykket er at gjennomsnittet for bruk i førskolealder ligger over anbefalte verdier.
Virkningene av skjermbruk utover anbefalte verdier, rammer egenskaper og ferdigheter som barnet trenger ved skolestart: Grunnleggende trygghet, kontaktevne, regulering av følelser og sosiale evner. Generell modenhet og kognitive evner. Finmotorikk, språk, forestillingsevne, oppmerksomhet og konsentrasjonsevne.
Disse ferdighetene utvikler seg ikke isolert, men forsterker eller svekker hverandre. For eksempel er evnen til å holde fast en forestilling, et indre bilde, viktig for å få sammenheng i undervisningen og lærestoffet. Når sammenhengene uteblir, oppstår utrygghet, noe som igjen reduserer konsentrasjon og motivasjon.
Tallene tyder på at en betydelig gruppe førskolebarn er i faresonen for å få negative virkninger. Disse barna kommer da til skolestart med forsinket eller endret utvikling. Trekkene viser seg ikke nødvendigvis ved skolestart, men kan komme til uttrykk de første skoleårene, særlig hvis barna fortsetter med mye skjermtid.
Gjennom samspillet mellom barnet og omsorgspersonen oppstår de varige båndene – tilknytningen. Selvet og personligheten formes gjennom felles oppmerksomhet, respons og bekreftelse. Dette eksistensielle samspillet danner grunnlaget for både den mentale og den kroppslige utviklingen. Sansing, bevegelser, følelser og kognisjon er knyttet sammen i kroppen gjennom barnets aktiviteter, og denne helheten kommer til uttrykk i hjernens struktur og funksjon.
Problemet for barnets utvikling er ikke bare egen skjermbruk, men også foreldrenes. «Phubbing» er å prioritere mobiltelefonen framfor personer en er sammen med. Når en forelder gjør seg utilgjengelig for et lite barn og fordyper seg i mobiltelefonen, bryter dette med barnets grunnleggende behov for forutsigbarhet og felles oppmerksomhet. Små barn reagerer med fortvilelse eller resignasjon, og det tar tid før følelsene faller til ro. Gjentatte hendelser av den typen svekker barnets ubetingete tillit til omsorgspersonen. Motsatt har det en beskyttende virkning at foreldre er sammen med barnet foran skjermen.
Opplevelser foran skjermen mangler den helt essensielle gjensidigheten som er grunnlaget for at barnet lærer å regulere og balansere egne følelser. Følelsesregulering utvikles i løpet av de første årene i barns liv gjennom den voksnes nærvær og evne til å forstå barnets følelser. Alene foran skjermen er barnet overlatt til seg selv og får ikke denne essensielle forståelsen og støtten.
I førskolealder samler barna det «stoffet» som skal bearbeides til kunnskaper og ferdigheter i skolen. Læring og utvikling skjer i stor grad ubevisst. Fra sansene og de bevisste områdene i hjernen går signaler også til dypere hjerneavsnitt, der det knyttes forbindelser til følelsene og til hormon- og stress-systemene. Slik har lek og sosialt samvær, men også musikk, maling og tegning, en umiddelbar virkning på kroppen og følelsene, og slik knyttes selvfølelse til glede og mestring.
«Skjermen ‘kortslutter’ det viktige utviklingsarbeidet»
Skjermen setter barnet i en endret nevropsykologisk tilstand der både evnen til å identifisere følelser og trangen til å bevege seg blir dempet. Det gjør at det skal mye til før et barn forlater skjermen og søker trøst, selv om innholdet er skremmende.
Skjermen virker samtidig direkte på lyst- og belønningssystemene i kroppen og på hjernens utvikling.
Språk, bilder og bevegelser på skjermen mangler det som er kjernen i barns utvikling, nemlig egenaktivitet og kommunikasjon med mennesker. Når en voksen med sin tilstedeværelse forteller, må barnet skape sine egne forestillinger og indre bilder. Skjermen gir ferdige forestillinger og bilder, og «kortslutter» dermed dette viktige utviklingsarbeidet.
Det er flere årsaker til at barn sliter på skolen, men kraftig økt skjermtid er antakelig blant de viktigste. Dette kan kreve at skolen må kompensere for en forstyrret og forsinket utvikling i førskolealder.
Sosioøkonomiske forskjeller har også betydning skjermbruken. Den nevropsykologiske forskningen tyder på at det store skjermeksperimentet vil ha som konsekvens at forskjellene mellom elevene ved skolestart vil øke; sosialt, kognitivt og motorisk.
Dette har virkninger for hele elevgruppen. For læreren blir det vanskeligere å favne klassen som en helhet. Skjermen skaper et «mentalt skolefravær», og læreren konkurrerer med skjermen om oppmerksomheten, selv om den ikke finnes i klasserommet.
Forsinkelsene i utvikling innebærer at det er mer krevende å holde oppmerksomheten over tid. Barnet bruker mer krefter for å følge med i undervisningen, og det oppstår uro, utmattelse og etter hvert skolefravær.
Vi kan stå overfor et skifte, der stadig færre barn kan nyttiggjøre seg dagens pedagogikk. Ansvarlige myndigheter kan ikke se passivt på denne utviklingen, men må ta aktive grep. Vi vil rose sittende regjering for flere positive signaler og tiltak, men tror det trengs en mer dyptgripende revurdering av skolens syn på barns læring og utvikling.
Skolen har i stor grad lagt til grunn at vi tilegner oss språk og kunnskaper uavhengig av kropp og følelser. Dette synet begynner nå å slå sprekker. Lek, bevegelse, håndverk og kunst kan redusere belastningen, mildne læringstrykket og skape gladere og mer motiverte elever. Skolestart først ved 7 år kan også være et viktig bidrag.
Skolens tiltak må rettes mot de områdene som er svekket gjennom det store skjermeksperimentet. Fellesnevneren for disse er aktiviteter der kroppen, følelser og kognisjon virker sammen i en helhet, som i lek og praktiske aktiviteter.
Ett eksempel er betydningen av å skrive for hånd. Det krever sammenhengende konsentrasjon, og det er ingen «delete»-knapp.
Vi tror endring av skolen i en slik retning er nødvendig, også for å opprettholde kunnskapsnivået i teoretiske fag. Det vil ta tid og kreve nytenkning og omstilling, men spørsmålet er om vi har noe valg på sikt.