Selvsagt må det være slik: Når en ny amerikansk president er valgt og snart skal ta plass – igjen – i Det hvite hus, må europeiske ledere gratulere og kanskje tilmed applaudere litt. Vi har jo så gode kontakter. Og vi vet hvordan vi skal gjøre inntrykk på ham og bygge et godt lag sammen. Dette skal gå bra. Og ekstra bra blir det dersom vi lytter til ham og innretter oss etter hans ønsker. Kanskje kan vi til og med komme ham i forkjøpet. Vi har jo felles interesser.
Jens Stoltenbergs artikkel i Financial Times nylig er trolig den mest «oppløftende» – ja, nesten entusiastiske – i denne genren: Visst har Trump vakt frykt. Men når alt kommer til alt avhenger det kanskje mer av oss enn av Trump om våre bekymringer blir virkelighet, mener Stoltenberg.
Nøkkelen ligger i en fortsatt økning i forsvarsutgiftene. Nå har de fleste Nato-landene, deriblant Norge, nådd 2 prosent-målet som ble satt i 2014. Vi må ikke se 2 prosenttallet som et tak, men som et gulv, skriver Stoltenberg. Europeiske ledere vet at de må gjøre mer. Trumps seier forsterker denne beskjeden. Dersom vi gjør vår del av jobben, kan vi stole på at Trump gjør sin del, mener han.
Nå var vel beslutningen om 2 prosent-målet aldri ment som et tak. Det ville i så fall være et snodig toppmøtevedtak. Flere Nato-land har vedtatt ambisiøse forsvarsplaner for mange år fremover. De kommer til å slite hardt for å iverksette dem. Ikke minst kan rekrutteringen av personell og industriell kapasitet være flaskehalser. Å nå gjøre ytterligere økninger av forsvarsbudsjettene til en prøve på vår lojalitet til Trumps USA, kan lett bli en boomerang. Rett og slett fordi vi ikke makter å leve opp til en urealistisk løftepolitikk. Dessuten kan ytterligere press føre til at den tverrpolitiske enigheten om allerede økte forsvarsutgifter kommer under press. Det ville være en farlig vei. Andre samfunnsoppgaver vil også kreve store budsjettøkninger. Jeg er ikke i tvil om at økte forsvarsutgifter var riktig vei. Men spørsmålet er hvor langt allierte kan gå uten av enigheten sprekker – eller blir urealiserbar.
Stoltenberg argumenterer også for å sende flere våpen til Ukraina. Det vil glede Trump, som ønsker en avtale med Putin – men en avtale basert på styrke. Europeiske allierte må bidra til dette ved å øke overføringer av våpen og utstyr, mener han. Jeg vil si det annerledes: Stoltenberg har lenge forsikret Ukraina om at Nato skal gjøre det som behøves, så lenge det behøves. Slik ble det ikke. Selv har jeg iblant vært i tvil om prioriteringene, ikke minst av frykt for at leveransene ville ta for lang tid. Fasiten i dag er at den hjelpa Nato har gitt på en rekke punkter har gått fortvilende langsomt. Det gjelder stridsvogner, fly og en rekke andre viktige ressurser. Nato har ikke levert det som behøvdes. Og gjør det fortsatt ikke! Derfor virker ropet på flere våpen og mer utstyr litt hult. Kanskje burde retorikken ha vært litt mindre prangende. Den beste retorikken er tross alt den som får ting gjort.
Som en gjenytelse for Trumps kommende støtte bør europeerne støtte ham i andre verdensdeler – og særlig i Stillehavsområdet, mener Stoltenberg. Med andre ord i forholdet til Kina. Der bør vi stille til rådighet de militære «kapasiteter» USA trenger. Stoltenberg synes å mene at dersom USA – basert på sine interesser – ønsker å engasjere seg militært overfor Kina, da bør vi være med. Slike tanker er farlige. Norge og andre europeiske land kan ikke være forpliktet til å følge USA i Asia som en gjenytelse for USAs deltakelse i Nato.
Nato er et viktig verktøy i USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Under den kalde krigen hadde vi klare, sammenfallende interesser, nemlig å stå imot trusselen fra Sovjetunionen. På 1990-tallet kom debatten om Natos «fremtidige» oppgaver. Nato sto overfor et eksistensielt valg, ble det hevdet, særlig i USA: «Out of area or out of business», var slagordet. Men hvor langt skal Natos virkeområde strekke seg? Nato er ikke et verdenspoliti. Og bør ikke bli det. Erfaringene fra Libya, Afghanistan og Irak bidrar sannelig ikke til å understøtte Stoltenbergs tese om Nato som «den mektigste alliansen verden noen gang har sett». Et Nato-engasjement i Stillehavsregionen risikerer, slik jeg ser det, å bringe motsetninger blant allierte frem og sette samholdet under et ødeleggende press.
Etter min oppfatning – etter 13 år i Nato gjennom helt ulike perioder – må Natos oppgave fortsatt være å sørge for sikkerhet i det transatlantiske området. Det vil i hovedsak si: å trygge våre interesser overfor Russland. Til USA bør budskapet være: Uten Washingtons engasjement i Nato vil USAs stemme i Europa bli langt svakere. USA kan bli stående på sidelinjen på det kontinentet, hvor det har sine aller nærmeste og beste partnere på så mange saksområder. Det kan umulig være i amerikansk interesse.
USA er vår garantimakt. Og Nato er en transatlantisk forsvarsallianse. Men den hviler på et verdifellesskap. Det må vi også holde fast ved. Verdimessig er det en gedigen avstand mellom USAs kommende president og våre egne verdier. Det kommer vi nok til å bli minnet om ofte i årene som kommer. Og det er en utfordring vi må håndtere på en måte som ikke undergraver disse verdiene.