Den 16. mars 1992 ble kontorene til Internationale Socialister i Søllerødgade på Nørrebro i København sprengt, og den unge familiefaren Henrik Christensen mistet livet. Det var det første av en lang rekke drap og terroraksjoner som kom til å prege både Danmark, Norge og særlig Sverige i årene som fulgte. Kort tid etter sprengingen ble organisasjonen Antifascistisk Aktion (AFA) etablert i København, delvis inspirert av engelske Anti Fascist Action og delvis av mellomkrigstidens Antifaschistische Aktion i Tyskland. I september året etter ble AFA etablert i Sverige, og i 1994 i Norge. Det oppsto AFA-grupper i små og store byer over hele Skandinavia, som sammen med fagforeninger, ungdomspartier og andre antirasistiske organisasjoner møtte nynazistene med motdemonstrasjoner, blokader og ikke minst en kulturell motoffensiv, der særlig idretten og musikken ble et viktig frontavsnitt.
Noe av dette var nybrottsarbeid, men mye ble også til på skuldrene til andre. I boka «Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag» snakker jeg med noen av dem som organiserte motstanden mot det første forsøket på å etablere et norsk naziparti siden etableringen av NS 17. mai 1933. Mange av disse var organisert i AKP (ml), men de samlet også fagforeninger, klubber, elevråd og krigsveteraner til innsats mot det som ble til Norsk Front. Mye av dette arbeidet foregikk i Antifascistisk Komite, som sprang ut av solidaritetsarbeid med undergrunnsopposisjonen i Franco-Spania og frigjøringsbevegelsen i portugisisk Angola. I det arbeidet hadde antifascister samlet seg på tvers av det som ellers var nokså steile fronter, mellom AKP, SV og Arbeiderpartiet. «Antifascistisk komite tar ikke mål av seg å være fronten aleine», sa Klassekampen-journalisten og sporveisarbeideren Per Bangsund i et foredrag i Studentersamfundet i januar 1976. «Vi må mobilisere alle anti-fascister, fagforeninger og klubber, kvinneorganisasjoner osv. til en front som effektivt kan stoppe fascismens framvekst, forsøk på terror og udåd. Vi kan ikke vente på mer terror, vi må bygge fronten NÅ.» Samme år stanset de Norsk Fronts første landsmøte, eller «riksting» som de kalte det selv, ved å storme Tannlegeforeningens Hus i Kronprinsens gate i Oslo, Apollonia-senteret, og fysisk bære sjefideologene Olav Hoaas og Erik Blücher ut på gata.
På sitt største hadde Antifascistisk Komite lokallag over nesten hele landet, inkludert steder som Lofoten, Grenland, Kragerø og Tromsø, og de ga ut bladet «Aldri Mer». Det ble en nokså profesjonell trykksak, med Transportarbeiderens seinere redaktør Vegard Holm som ansvarlig utgiver. Der trykket de bilder og adresser av kjente nazister, intervjuet «fremmedarbeidere» om norsk rasisme og kartla nazistiske voldsepisoder og terroraksjoner. Mye av innsatsen kom til å handle om arbeidet mot Norsk Front, og om å samle bevismateriale for å kunne anmelde dem for brudd på rasismeparagrafen.
Det siste var lettere sagt enn gjort, for norske myndigheter var tilbakeholdne med å ta i bruk paragrafen. Et viktig unntak var dommen mot lektor Olav Hoaas i 1976, som ble idømt 5000 kroner i bot og 120 dagers betinget fengsel på grunn av sine uttalelser om at jøder og andre «rasefremmede» måtte forlate Norge, og for påstander om at nazistenes framgangsmåter ville kunne være riktig i en framtidig, overbefolket verden. En av dem som hadde engasjert seg i den saken var Herman Sachnowitz, som var blant de 529 jødene som ble deportert med «Donau» 26. november 1942. Høsten 1976 ga han ut boka «Det angår også deg». I et intervju med Dagbladet om den planlagte boka ble han spurt om sitt syn på Hoaas-saken. Han svarte at han syntes det var forferdelig at en kunne «ha slike meninger i 1976 og attpå være lektor», og fortsatte: «Jeg vil ikke være med på å bagatellisere nynazistene. Det begynte så smått i 1930-åra også. Om det er 30-åra eller 70-åra, spiller ingen rolle – det vesentlige er at en slik ideologi fortsatt lever. […] Nynazistene må tas med hard hånd, og noe nytt naziparti må ikke forekomme. Det må forbys og bekjempes. Eksistensen av nynazister er en hån mot de døde, en urett mot de som ble forfulgt. Ingen må ha illusjoner om nazismens karakter.»
I spørsmålet om hvordan man skulle håndtere Norsk Front var det imidlertid store politiske uenigheter, også på venstresiden. Mens Antifascistisk Komite gikk inn for et lovforbud mot et norsk naziparti, argumenterte blant annet Arbeiderpartiet for at et slikt forbud i seg selv ville være udemokratisk. I tillegg kom uenighetene om hvor «hard hånd» man skulle bruke når nazistene markerte seg, og ikke minst: Hvorvidt de utgjorde en voldstrussel eller ei.
Det siste var miljøet rundt AKP og forlaget Oktober lenge nokså alene om å hevde. Det til tross for at Norsk Front og dets fører Erik Blücher snakket og skrev en hel del om vold. I medlemsbladet Atakk brukte han for eksempel mye plass på å filosofere over voldens betydning, og trykket blant annet bidrag fra William L. Pierce, som i 1978 ga ut den bestselgende fascistiske framtidsvisjonen «The Turner Diaries». I boka beskrev Pierce et USA der antifascister, jøder og andre ble hengt fra lyktestolpene etter dør-til-dør-besøk fra bevæpnede militser, og om hvordan samfunnet kunne endres radikalt. Boka var som en manual for rasekrig, solgte hundretusenvis av eksemplarer og har helt fram til våre dager inspirert unge menn til å begå terroraksjoner.
I 1976 ble en lang rekke bokhandler med tilknytning til Oktober forlag angrepet i Tromsø, Oslo, Porsgrunn, Moss, og seinere Lillestrøm, Bergen, Fredrikstad, Drammen og Kongsvinger. I Tromsø hadde de som arbeidet i bokhandelen, forlatt den kort tid før den ble sprengt, og de ansatte fortalte at det tidligere var blitt skutt med hagle mot vinduene. I et intervju med en av de ansatte i «Aldri Mer» fortalte hun om ruteknusing, maling på fasaden, branntilløp og sprenging av sikringsboksen. Det mest fortvilende syntes hun likevel var at avisene framstilte det som om det var deres egen feil, «fordi ‘ekstremister’ avler ‘ekstremister’».
Harstad Tidende lanserte en teori om at det var AKP selv som sto bak, mens VG mente at bombemennene kanskje hadde fått ideen fra Jon Michelets siste roman som var utgitt samme år, «Jernkorset». Der skildret han nazistenes metoder, inkludert mordbrannen mot kommunistavisa Norrskensflamman i 1940, som hadde tatt livet av fem mennesker. «Å advare mot nazi-terror blir i VGs øyne det samme som å være ansvarlig for forbrytelsene!» skrev Antifascistisk Komite i en løpeseddel om saken. Pressedekningen fikk flere til å reagere og førte til opprettelsen av en initiativkomité mot nazisme og terror. Den ble ledet av blikkenslageren og AKP-eren Herman Kristoffersen, siden mangeårig Ap-ordfører i Tromsø. «Det første sprengningsforsøket kalte Nordlys ‘bandekrig’!» sa han til Aldri Mer. «Som om det å åpne en bokhandel er det samme som å sprenge den i lufta!» Han pekte på at politiet hadde brukt ni timer før de sperret av området, at de tok lett på selv store dynamitt-tyverier, og at de kalte brannattentater for «pøbelstreker».
At voldstrusselen var mer enn guttestreker, skulle Norge først få øynene opp for i 1979. Det året vurderte statsminister Odvar Nordli (Arbeiderpartiet) å avlyse sin 1. mai-tale i Stavanger, etter at det ble ringt inn en trussel om et nær forestående angrep på markeringen. Innringeren sa det ville bli kastet brannbomber mot statsministeren, og at 100 ungdommer ville være med på aksjonen. Politimannskaper måtte rykke ut på kort varsel og sørge for at arrangementet kunne gå av stabelen som planlagt. Verre gikk det i Oslo. Der hadde «silkerampen» utenfor Høyres hus i årevis møtt opp med kinaputter, flaskekasting og slagord som «AKP, AKP, skyt dem ned med AG3». I 1979 hadde denne silkerampen, som på det meste talte et par tusen mennesker, blitt grundig infiltrert og kanskje til og med dominert av det nye nazipartiets «jerngarde». Og de var utstyrt med både våpen og sprengstoff.
Den europeiske nyfascismen dette miljøet var en del av – Corriere della Sera avdekket blant annet at det deltok nordmenn på treningsleirer i de italienske alpene – var i stor grad bygd opp som en terrorbevegelse. Mellom 1969 og 1975 fant det sted 4584 attentater i Italia, hvorav 83 prosent var knyttet til høyreekstreme og fascistiske grupper. Et av disse angrepene var bombeangrepet mot en antifascistisk demonstrasjon i Brescia i mai 1974, der åtte antifascister ble drept. Fagforeningsmannen Franco Castrezzati sa etter hendelsen at han kunne forstå alle dem som uttrykte smerte og raseri over det som hadde hendt, men ikke forbauselsen. Han minnet om at fascismen var blitt født med vold, levd i vold, kollapset i vold – og at den nå forsøkte å gjenoppstå med vold.
Våren 1979 hadde Erik Blücher gitt instrukser om at partiets aksjonsgruppe, som ble ledet av den tidligere «hundegutten» i Anders Langes parti, befalsskoleeleven Petter Kristian Kyvik, måtte markere seg på 1. mai. Som øverste ansvarlige bestemte Kyvik seg for å lage fire bomber, og skaffet sprengstoff fra en venn og «våpenbror» i Heimevernsungdommen, sersjant Kåre Grüner. Etter å ha testet en av bombene i skogen ved Stovner tok Kyvik med seg sprengladningene ned til Oslo sentrum kvelden 30. april. Der hadde venstreradikal ungdom samlet seg til demonstrasjoner, og i VG hadde Kyvik lest at «pøbelen» planla å lage bråk natt til 1. mai. Etter å ha tatt av seg collegejakka med påsydd sørstatsflagg gikk Kyvik opp til Nisseberget i Slottsparken, der det brygget opp til uroligheter mellom ungdom og politi. Da politimannskapene var i ferd med å gå til aksjon, følte han seg «som en partisan bak de rødes linjer», sa han i rettsforklaringen sin. «Eller for å bruke et militært uttrykk, jeg ville gjennomføre et angrep bak fiendens linjer. Jeg tenkte at en bombe ville skremme bermen slik at politiet lettere kunne angripe.» Han tente lunta, kastet en av bombene mot folkemengden ved Kongeterassen. Thomas Wenneberg fikk sprengt bort deler av foten.
En av dem som gikk i Faglig Første Mai-fronts tog det året, var Kværner-arbeideren Rolf Utgård. Han hadde i flere år hørt til togets vaktkorps, og i «Kampen fortsetter» forteller han at de var vant til aggresjonen fra folkene utenfor Høyres Hus. Ifølge ham foretok aldri politiet seg noe for å beskytte toget eller forhindre konfrontasjoner. Da jeg intervjuet ham, anslo han at det hvert år dukket opp mellom en og to tusen silkeramp, og fortalte at «typisk nok var de jo ikke tøffe, men lot seg jage av noen organiserte og håndfaste vakter». AKP-erne var organisert i flere små grupper som skulle forsvare demonstrasjonen, og vanligvis holdt det at de «klappa hardt i hendene og løfta nevene mens vi gikk raskt mot dem». Det normale var altså at vaktkorpset fikk ryddet fortauene før toget kom fram til Høyres Hus, men i 1979 ble det noe kluss med kommunikasjonen. «Vi så at toget kom bak oss før vi hadde fått dem jaga bort. Og så smalt det», fortalte Utgård.
Da Kyvik dro ned mot byen 1. mai, var det ifølge politirapporten «skremmende mange andre» med ulike våpen til stede. Minst to andre hadde bomber som ham, trolig flere. Andre hadde med seg røykbomber, batonger og pennepistoler, og flere hadde militær erfaring. De rakk imidlertid ikke å gjøre som de hadde planlagt, for Kyvik kastet bomba si allerede da togets barneseksjon passerte dem. Selv om Kyvik trodde at bomba hans hadde tatt livet av noen da han flyktet fra åstedet, skrøt han av hva han hadde gjort da han kom tilbake til befalsskolen på Heistadmoen, der han var elev. I virkeligheten var det ikke noen som hadde dødd, men bomba gjorde alvorlig skade – og ifølge politiet var det bare flaks at ingen ble drept.
Ulf Andersen mistet alle fingrene på den ene hånda og fikk sprengt bort to tær og en del av fotbladet. Trolig reddet han synet bare fordi han hadde på seg kontaktlinser. Samme kveld sendte Norsk Front ut en pressemelding der de sa at venstreekstrem vold «nå øyensynlig har klart å provosere frem en reaksjon fra motsatt hold». Samme dag hadde de også delt ut en løpeseddel mot venstreekstrem vold, og tre dager seinere søkte de Justisdepartementet om tillatelse til å holde en demonstrasjon mot «politisk vold». I bladet Nasjonalisten, som kom ut et par uker seinere, anklaget de Arbeiderpartiet for å ha oppmuntret til voldsaksjoner fra ml-hold. Det fikk Antifascistisk Komite til å reise spørsmålet om hvorvidt bomba natt til 1. mai kunne ha en sammenheng med bomba tolv timer seinere. Det ble spekulert i om bomba ved Kongeterrassen var et forsøk på en norsk variant av det italienerne kalte «spenningens strategi», og at det var meningen at AKP eller anarkistene i Slottsparken skulle få skylda for å ha utløst en voldsspiral.
I flere europeiske land endte den høyreekstreme volden ofte med drap. I Frankrike alene ble for eksempel 23 mennesker drept i la chasse aux Beurs, «araberjakt», i løpet av 1983. Det var samme år som Jean-Marie Le Pen og Front National fikk sitt gjennombrudd i lokalvalgene, elleve år etter partistiftelsen. Etter krigen hadde han vært aktiv i Pierre Poujades kortlivede antiskattebevegelse, og engasjert seg sterkt mot den algeriske frigjøringskampen. Etter å ha motarbeidet Algeries frigjøring gjennom store deler av etterkrigstiden erklærte de franske fascistene og ultranasjonalistene i 1980-årene at kampen ikke lenger dreide seg om å beholde Algerie fransk, men å forhindre «et algerisk Frankrike».
Også i Norge fortsatte volden. I midten av 1980-årene ble for eksempel den seinere frontfiguren i Boot Boys, og en av dem som forsøkte å infiltrere Vålerenga-supporterne, Ole Krogstad, dømt til ti måneders fengsel for ulovlig besittelse av skytevåpen, tilgrising av synagogen i Oslo, anskaffelse av dynamitt og sprenging av inngangspartiet til Oslo kommunes innvandrerkontor. Det var flere tilløp til brann i en flyktningbolig på Jeløya ved Moss, Erik Blüchers gamle hjemby, som politiet mente måtte være påsatt. Etter et kortere fengselsopphold og en periode i Fremmedlegionen dukket også Petter Kristian Kyvik opp igjen.
Åtte år etter 1. mai-bombene, to vellykkede rømninger fra fengselet og et større våpentyveri i Sandvika var han i 1987 igjen aktiv i Oslos gater, bare noen meter unna der han hadde kastet bombene sine i 1979. Da bisto han på eget initiativ to sivilkledde politifolk, som forsøkte å stanse en person som demonstrerte mot den amerikanske utenriksministeren Caspar Weinbergers Norgesbesøk. På Dagsrevyen kunne man se den bombedømte nynazisten samarbeide med politiet. I innslaget framsto han bare som én av tre sivilkledde politifolk, og det var kun fordi en av hans tidligere lærere kjente ham igjen på tv-bildene, at samrøret ble avslørt. Klassekampen slo det stort opp på forsiden, et oppslag som sikret dem en internasjonal pris.
Mannen som ble lagt i bakken av politiet og Kyvik den dagen, var Olaf Svorstøl, på den tiden leder av Oslo AKPs internasjonale utvalg. Han var litt seint ute til demonstrasjonen, og da han ankom området ved Slottsparken, var det første han så, noen blitzere som kranglet med politiet utenfor Utenriksdepartementet. «En av dem løp med et flagg, og en politimann tok det fra ham og la ham i bakken», fortalte han da jeg intervjuet ham. Mannen med flagget mistet det under pågripelsen. «Jeg plukka opp flagget, uten at jeg helt vet hvorfor – og så satte jeg og en annen kursen opp mot ambassaden», fortalte Svorstøl.
«Så kom det plutselig tre sivilkledde personer løpende mot oss fra siden, og en av dem gikk til fysisk angrep på meg. Han var åpenbart vant til å slåss, men takket være flagget klarte jeg å forsvare meg, og fikk inn et slag i hodet på ham. Da gikk de to andre løs på meg, og det var bare takket være vennen min, Peter M. Johansen, at jeg kom meg løs. Et stykke unna sto det to uniformerte politifolk, og jeg løp bort til dem og fortalte at det var folk som brukte vold her. ‘De er våre’, svarte de bare – og så var det min tur til å bli lagt i bakken.»
Fram til da hadde Svorstøl hatt ganske høy tillit til politiet i Norge, men den dagen fikk tilliten seg en skikkelig knekk. «Han der har vi ikke noe på», hørte han en av politimennene si, fire timer etter at han var arrestert og i prinsippet skulle slippes løs, ettersom han ikke var tiltalt for noe. «Jeg skal finne på noe», svarte den andre.
Svorstøl ble sittende inne til dagen etter, og ble seinere tiltalt for vold mot offentlig tjenestemann. Svorstøls samboer, Berit Jagmann, hadde noen år tidligere nesten klart å sparke Kyviks bombe ut av 1. mai-toget. Hun sto ikke så langt unna Svorstøl da han ble overfalt, og trodde først at alle de tre overfallsmennene var nynazister – de så i alle fall sånn ut, syntes hun. Selv om hun visste at Svorstøl ikke hadde gjort det han ble tiltalt for, hjalp det ikke. Det gjorde heller ikke klagene til politiet over at de hadde fått hjelp av en straffedømt bombemann. Kyvik selv ble ikke arrestert for å ha overfalt demonstrantene. I rettssaken mot Svorstøl førte tvert imot aktor Anstein Gjengedal, seinere politimester i Oslo, Kyvik som ett av tre vitner, sammen med de to politimennene som hadde arrestert Svorstøl. Både Svorstøl og Johansen endte med å bli dømt.
Kyvik, som sist ble sett offentlig under rettssaken mot Anders Behring Breivik i 2012, fortsatte å dukke opp i årene som fulgte, blant annet sammen med Arne Myrdal i Fevik og Brumunddal. Hendelsene i 1987–88 var imidlertid bare en forsmak på det som skulle komme: En formidabel nynazistisk terrorbølge, som preget små og store lokalsamfunn og byer i Norge gjennom 1990-årene. Grupper som Boot Boys, Viking og Ariske Brødre gikk målbevisst etter jøder, mørkhudede, skeive og mot synlige antirasister, men ble nok en gang møtt av en formidabel antifascistisk motmobilisering.
Men det er en annen historie. Eller egentlig ikke.