Det pågår en debatt om sykelønn i Norge. Partipolitisk går Venstre i bresjen for å gjøre systemet dårligere for de syke. Men Frp har kommet på banen, og det murres i Høyre. NHO sier at «vi må være villige til å ta de vanskelige diskusjonene».
I debatten henvises det ofte til Sverige. NHO viser til at karensavdrag (redusert kompensasjon i begynnelsen av sykefraværet) «er innført i Sverige og har trolig bidratt til å trekke ned sykefraværet der». Da NRK i sommer hadde en reportasje om at ansatte i samme bedrift har ulikt sykefravær på ulike sider av grensen, argumenterte Civitas Skjalg Stokke Hougen med at det dreier seg om «store summer som kan brukes til andre gode formål, eller til skattekutt» (Minerva 22. august). Petter Stordalen oppsummerte med å si at «svenskene er mye flinkere» (NRK 13. august).
Det gikk en debatt om sykelønn i Norge også i 2009–2010. «Torbjørn Røe Isaksen har tidligere kalt økningen i sykefraværet ‘en bombe under velferdsstaten.’ – Nå har bomben gått av», kunne man lese på E24 (18. desember 2009). Civita publiserte en rapport med tittelen «Den norske syke – full frihet på andres regning».
Allerede den gangen ble det henvist til Sverige. Den svenske høyreregjeringen, ledet av Fredrik Reinfeldt, hadde strammet kraftig inn på ordningene for arbeidsledighet, sykdom og uførhet. Den byråkratiske overstyringen av legenes vurderinger ble intensivert. Langtidssykemeldte måtte rett og slett registrere seg som arbeidssøkere etter en viss tid. Den svenske regjeringens egen utreder sa at Sverige hadde de strengeste reglene i OECD for rett til uføretrygd.
Flere titalls artikler fra disse årene peker på effektene. Det handler om Maria, som får spesialisert behandling for sterke, konstante smerter i hendene, men som av Försäkringskassan (Nav) er pålagt å søke arbeid. Det samme gjelder Jan, som går i dialyse 20 timer per døgn mens han venter på en ny nyre og nesten er blind. Marie-Louise som «ble tvunget til å jobbe – tok sitt eget liv», for å sitere en overskrift i Aftonbladet 13. januar 2010.
Falt det svenske sykefraværet? Riktignok var det – på grunn av strengere regler også i årene med sosialdemokratisk regjering – allerede på vei ned. Men ja, akkurat den statistikken falt enda mer. Men et viktigere spørsmål er: Førte disse endringene til betydelig høyere sysselsettingsgrad – det vil si flere i lønnet arbeid? Svaret er nei.
Sysselsettingsgraden i Sverige har, i likhet med den norske, vært svært høy i internasjonal målestokk. Den falt dramatisk på begynnelsen av 1990-tallet, da Sverige gikk gjennom en dyp krise. For de som ble kastet ut av arbeidsmarkedet den gangen, var det mange som brukte lang tid på å komme tilbake. Noen klarte det aldri. Dette, og det at innvandrere har kommet raskere i arbeid, har ført til en svakt oppadgående trend i sysselsettingen. Det er ikke noe som tyder på at dette skyldes strengere vilkår for langtidssyke.
Ifølge OECD var sysselsettingsraten (i prosent av befolkningen i alderen 15–64 år) i siste kvartal av 2023 en tiendedel høyere i Norge enn i Sverige (77,3 mot 77,2). EU-gjennomsnittet ligger på 70,6 prosent. I Sverige er imidlertid arbeidsledigheten – de som søker jobb, men ikke får det – mye høyere.
Det man har fått i Sverige – og effekten er så stor at det er tydelig i internasjonale sammenligninger – er økt ulikhet. Det skyldes dels at de aller rikeste har dratt fra, og dels at de fattigste – som i større grad er avhengige av støtte fra ulike trygdeordninger – har sakket langt akterut.
I Sverige har de offentlige utgiftene til «sjukdom och funktionsnedsättning» som andel av BNP falt dramatisk siden 1990-tallet, fra sju prosent til rundt to prosent. I Norge er utgiftene til «sykdom og uførhet» høyere i forhold til fastlands-BNP, for tiden rundt 8,5 prosent, det samme som for tjue år siden.
Veivalget handler om graden av felles ansvar for samfunnsøkonomisk risikohåndtering. Spørsmålet er: Er vi som samfunn villige til å betale mer, både for å opprettholde et svært høyt sysselsettingsnivå og for å lette byrden noe for dem som av ulike grunner ikke kan arbeide – en byrde som klassemessig rammer svært ulikt?
For den som mener det er viktigere å ha en velfungerende samfunnsøkonomi enn å straffe arbeidsledige, syke og uføre av uartikulerte moralske grunner, bør svaret rimeligvis være et klart ja. Sverige er da et godt eksempel å studere – av motsatt grunn enn det Venstre, Civita og Stordalen har i tankene.