Elon Musk – verdens rikeste mann – tok det amerikanske rettssystemet på senga da han under valgkampinnspurten i høst plutselig begynte å dele ut penger til velgere i vippestater. Via sin nyopprettede politiske interesseorganisasjon – America Pac – hadde Musk igangsatt et slags lotteri: Helt vanlige amerikanere fra vippestatene kunne bli med i trekningen om én million dollar hver dag, i bytte mot at de registrerte seg for å stemme og signerte et dokument hvor de blant annet erklærte at de støttet ytringsfriheten og retten til å bære våpen.
Til sammen deltok en drøy million mennesker fra Arizona, Georgia, Michigan, Nevada, Nord-Carolina, Pennsylvania og Wisconsin i «lotteriet». Hver vinner ble trukket live av Musk selv under Trumps enorme folkemøter, og til sammen 17 millioner dollar ble fordelt mens det tungrodde amerikanske rettsapparatet sto handlingslammet.
Trekløveret Musk, Trump og Vance – som selv til enhver tid er omgitt av et helt kobbel av advokater og strateger – utnyttet i realiteten gråsoner i valgsystemets lover. At Musk per nå er saksøkt i Arizona, spiller neppe noen rolle for ham: Trump har allerede vunnet, og fagforeningsknuseren Musk skal lede en «effektiviseringskommisjon» i Trumps regjering. Statsbudsjettet skal kuttes med 30 prosent – gjett hvem dét vil gå utover.
For å forstå dollarmilliardærenes jerngrep om det amerikanske samfunnet i 2024 må vi tilbake til 2010 og utfallet av to viktige avgjørelser i amerikansk høyesterett: «Citizen United» og «Speech Now». «Citizen United»-dommen gjorde det mulig for store selskaper og mektige interessegrupper å bidra med ubegrensede økonomiske midler til politiske kampanjer og valgkamp. Dommen konkluderte med at det å begrense midler til finansiering av valgkamp var en form for begrensning av ytringsfriheten.
«Speech Now» åpnet i tillegg for at det ikke lenger skulle være noe tak for hvor mye enkeltpersoner kunne donere til politiske aksjonskomiteer. Dette betød grønt lys for etableringen av såkalte Super PACs, som gjorde at enkeltpersoner med store økonomiske ressurser fikk mulighet til å påvirke valgutfall direkte.
Ifølge organisasjonen CLC Advancing Democracy Through Law økte amerikanske interessegruppers økonomiske bidrag til amerikansk valgkamp med 900 prosent mellom 2008 til 2016.
Open Secrets – en uavhengig organisasjon som jobber for transparens i finansiering av amerikansk politikk – rapporterer at årets valgkamp slo alle rekorder: 16 milliarder dollar ble donert totalt. Americans for Tax Fairness kan dokumentere at 150 av USAs rikeste familier aleine donerte 2 milliarder dollar.72 prosent av disse donasjonene var til støtte for Trumps kampanje. Hvem som kan bedrive politisk påvirkning i USA i dag, og hvem som blir påvirket, følger den massive økonomiske ulikhetens skillelinjer. I 2024 er en vanlig amerikaners stemme ingenting mot stemmen til Microsoft, McDonald’s og Tesla.
Det er noe grotesk over USA i dag. De rike er blitt mektigere enn staten selv, mens rekordmange lever sine liv på gata, i biler og i «trailer parks» med minimale muligheter for sosial mobilitet. En gang var «rustbeltet» et område med solide middelklassejobber og et godt og trygt livsgrunnlag for amerikanske familier. I dag er Michigan, Wisconsin og Pennsylvania sentrum for arbeidsledighet, kriminalitet og opiatavhengighet.
Det grenser egentlig til rein ondskap når to sentrale representanter for den amerikanske pengemakta – Musk og Trump – setter i gang et millionlotteri som del av høstens valgkamp i nettopp disse områdene. Den amerikanske arbeideren er allerede fratatt alt, helt ned til siste rest av selvrespekt. Så kommer verdens rikeste mann og vifter en million dollar foran øynene på ham for å lede ham mot stemmeseddelen og politikken som kun USAs rikeste er tjent med. Det hele er rein manipulasjon.
Ønsket om påvirkning og manipulasjon av massene ligger også bak både Trumps «Truth Social» og Musks oppkjøp av Twitter. Den stadig tettere forbindelsen mellom verdens rikeste og det såkalte «big tech» er alt annet enn tilfeldig: Det handler om å ta kontroll over virkelighetsforståelsen til vanlige mennesker, og vi kan ennå bare ane konturene av hvor dette vil lede oss.
Amazon-grunnlegger Jeff Bezos – som eier Washington Post – satte ned foten da avisa ønsket å gi sin støtte til Kamala Harris på lederplass. Eieren av Los Angeles Times forbød sin avis det samme. Kritikk av hovedstrømsmediene er også en gjenganger hos både Trump og Musk på deres egne sosiale medieplattformer. Under Trumps folkemøter erklærte Musk blant annet at «journalistikken er død».
Det sies at revolusjonen spiser sine barn, og mulig dét, men kapitalismen eter både sine barn og sine barns framtid. «Citizen United» og «Speech Now» fikk ikke all verdens oppmerksomhet da de trådte i kraft, men i realiteten markerte de to domsavgjørelsene begynnelsen på oppløsningen av det amerikanske demokratiet. Det er slik demokratier hules ut til tomme skall og til sist forvitrer og dør. Å si at «økonomien» var den viktigste grunnen til at Harris tapte valgkampen, er derfor underlig vagt – som om ulikhetsproblemet vil løses bare markedsliberalismens hjul kommer enda noen hakk opp i fart. Problemet sitter dypere. Med Bill Gates og andre multimilliardærer som sentrale valgkampsponsorer hadde aldri Kamala Harris det politiske handlingsrommet hun trengte for å gi arbeiderklassen løftene de drømmer om og fortjener.
Det er ingen hemmelighet at Silicon Valley, med megainvestor Peter Thiel i spissen, de siste årene er blitt mindre og mindre villig til å akseptere demokratiets spilleregler. I en årrekke er det blitt advart mot maktkonsentrasjonen hos amerikanske teknologigiganter. Den amerikanske forfatteren og kulturkritikeren Joel Kotkin har beskrevet utviklingen som «teknoføydalisme» – en utvikling mot et samfunn som likner på det føydale systemet i middelalderen. Teknologiselskaper som Amazon, Google, Apple og Facebook har skapt en enorm økonomisk og politisk maktkonsentrasjon parallelt med at middelklassen og arbeiderklassen taper politisk innflytelse og litt etter litt mister sine rettigheter.
Av samme grunn må vi slutte å kalle USA for et demokrati. USA er ikke lenger et reelt demokrati, men et land der kapitalismen har metastasert over til noe annet, noe mørkt og fremmed. Konturene av det nye Amerika er ennå utydelige, men i omrisset som langsomt tar form, stiger det fram en advarsel til både Norge og Europa.
Ekstrem ulikhet og demokrati er to uforenlige størrelser. For hver dag ulikheten øker, også her i landet, blir demokratiet vårt litt skrøpeligere.