Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Jeg skjønner ikke

Merethe Frøyland (Leder av Naturfagsenteret ved Universitetet i Oslo)

Kunnskapsinnholdet i fagene er henvist til en marginal rolle», hevder Utdanningsforbundets Thom Jambak i Klassekampen 1. oktober. Hele 74 lærerutdannere følger 31. oktober opp med «Skolen tømmes for innhold til fordel for vage kompetansemål», og får støtte fra Klassekampens leder.

Dette kjenner jeg ikke igjen i læreplanen for mitt eget fagfelt, naturfag. La oss ta læreplanen for 10. trinn som eksempel. Den innledes riktig nok med en del ganske generelle punkter, som «analysere og bruke innsamlede data til å lage forklaringer, drøfte forklaringene i lys av relevant teori og vurdere kvaliteten på egne og andres utforskinger». Men videre kobles disse formuleringene til naturfaglig innhold som forbrenningsreaksjoner, periodesystemet, drivhuseffekten, energiproduksjon, evolusjonsteorien, biologisk mangfold, platetektonikk, seksuell helse, fotosyntese, immunforsvar med mer. Jeg skjønner ikke. Er ikke dette konkret nok?

Ja, kompetansemålene inneholder verb som utforske, drøfte, gjøre rede for, beskrive. Det handler om at elevene skal finne ut av ting selv, og se ting fra flere sider. Det er kanskje de viktigste kompetansene vi kan gi elevene. Slik lærer vi elevene å lære og faktisk like det. Hvordan de lærer, er like viktig som hva de lærer. Dette understrekes også i læreplanens overordnete del. Vi skal være glade for verbene, for de inviterer til mer elevinvolvering.

Vi er mange fra universiteter og høgskoler som ikke er sterkt kritiske til den nåværende læreplanen. En læreplan blir naturligvis aldri helt prikkfri, og hvilke kompetansemål den skal inneholde, vil alltid være gjenstand for uenighet. Men vi på Naturfagsenteret støtter kompetansemål som inviterer til elevinvolvering, og som gir handlingsrom for læreren til å kunne utforme relevant undervisning for elevene.

Dette er en kulturendring i klasserommet, og slike endringer tar tid. La oss få ro til å jobbe med læreplanen og utnytte det handlingsrommet som den gir oss. Å gyve løs på en ny stor prosess med nye læreplaner allerede nå vil bare være forstyrrende.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innvandring

Den evige innvand­rings­de­batten

Leder i Oslos Grønne Studenter Imran Azrakhsh (Klassekampen 6. mai) lurer på hva det betyr å være norsk i «den evig pågående innvandringsdebatten». Norge er slikt innrettet at den norske stat har retten til å utstede norske pass, og den som får et slikt pass er da ifølge loven norsk. Problemet er at Norge aldri har vært noe innvandrerland i den tradisjonelle betydning av ordet. Vi har blitt et innvandrerland fordi de politiske myndigheter på et tidspunkt har bestemt at vi skal åpne for innvandring. Om de hadde i tankene innvandring av den størrelse vi faktisk har fått, vet jeg ikke, men som kjent er det generelt vanskelig å få tannkremen tilbake på tuben. Innvandringen har selvfølgelig medført store problemer på mange områder. At innvandringsdebatten ikke tar slutt i Norge skyldes i første rekke at et høyteknologisk land ikke løser noen egne problemer ved å åpne for innvandring av ufaglært arbeidskraft i noe omfang. Praksis har også vist at vi i stedet har pådratt oss en rekke nye problemer, og da i et omfang som gjør problemene litt vanskeligere å løse. Og enten vi liker det eller ikke, så er innvandringen en del av de problemene. Helt uavhengig av om Frp «reduserer innvandrere til statistikk og økonomisk verdi». Ett talleksempel: I 1970 var vi 4,4 millioner mennesker i Norge.

Sven Even Froyn
Revidert nasjonalbudsjett

La oss spise kake

I det offentlige ordskiftet om oljefondet synes det å være en bemerkelsesverdig enighet om at bruken av oljepenger snarere må dempes enn økes, og at oljefondet bør vare «evig» til glede for en uendelig (?) rekke av kommende generasjoner. Noen er urolige for at politikerne kan falle for fristelsen til å angripe selve formuen, eller «hovedstolen» og gradvis bruke den opp. I det følgende skal vi framføre argumenter for nettopp det: at vi bruker opp hovedstolen – eller for å si det litt mer folkelig: spiser opp kaken. For å få forberede leseren på tankerekken som følger, som verken er særlig lang eller krevende, begynner vi med noe professor Leif Johansen sa (fritt etter hukommelsen) i en forelesning i makroøkonomisk planlegging, våren 1974: «Hvis våre foreldre hadde visst hvor mye mer velstående vi er blitt i forhold til dem, så hadde de spart mindre og forbrukt mer». Nøkkelen til å forstå dette utsagnet ligger i erkjennelsen av at nytten av den siste kronen i forbruk synker med stigende inntekt. Pengenes grensenytte er fallende, for å bruke økonomenes stammespråk. Denne innsikten synes umiddelbart rimelig. Tar man (litt) penger fra en rik og gir til en fattig, vil summen av nytte, velferd eller lykke – kall det hva du vil – øke, fordi den fattige vil ha større glede av pengene enn den rike. Er man frimodig, kan man med en viss rett si at velferdsstaten er grunnlagt på denne innsikten, og et moralsk prinsipp om å utjevne forskjeller.

Finn Frost Anonsen og Arne Festervoll
Havvind

Et konsekvent nei til havvind sparer ikke naturen, Stensholt

Odd Stensholt etterspør natur- og miljøperspektiver i havvinddebatten, det bidrar jeg gjerne med. Først må det presiseres at all ny kraftproduksjon krever areal, og vil i varierende grad påvirke naturen. Om havvindprosjekter burde realiseres er ikke et spørsmål om det vil påvirke økosystemer eller ikke, men en avveining av naturpåvirkning, effekt for klima, og for omstilling av næringslivet. Et grunnleggende premiss som ikke alltid kommer tydelig frem i kraftdebatten, er at det ikke finnes en fornybar energikilde som kan måle seg med de negative konsekvensene fossil energi har på økosystemer grunnet bidrag til klimaendringer. Fornybar kraftproduksjon som fortrenger fossil energi vil prinsipielt være besparende for naturen, selvfølgelig ikke i den direkte påvirkningen på et enkelt naturområde, men for den globale påvirkningen på naturen. Dette betyr ikke at vi kan vilkårlig bygge ut fornybar kraft, men en erkjennelse av at det er helt nødvendig å fortrenge fossil energi raskt. Spørsmålet er hvordan vi gjør dette på en mest fornuftig måte. For Natur og Ungdom kan havvind være nettopp dette. Havvind vil som alle kraftkilder påvirke naturen rundt seg, men har også store muligheter for å redusere naturpåvirkningen i plassering og utbygging, og kan ha potensialet til å bedre noe av naturmangfoldet ved dannelse av kunstige rev på turbinene eller ved å avgrense et område for bunntråling. Likevel er det ikke ennå god nok kunnskap om naturpåvirkningen fra havvind, men da er ikke svaret å avvise forsøk på å bygge havvind i Norge som kan brukes til grundigere undersøkelser. Istedenfor å ville nye prosjekter til livs, burde fokuset legges på å utvikle naturkartleggingsprogram for havvind og arbeide for innføring av marine arealplaner. Et konsekvent nei til en teknologi med stort potensial i Norges energiomstilling mener jeg er uheldig, jeg ønsker heller å se et konsekvent ja til mer kompetansebygging og helhetlige marine planer. Kanskje viktigst er havvind sin rolle i å utvikle oss vekk fra petroleumsvirksomheten i Norge.

Magnus H. O. Stenroos