Amøbe 6. nov.
Hittegods I utgangspunktet har jeg null tiltro til andre mennesker. Jeg tror alltid at folk har dårlige intensjoner og at de setter seg sjøl først.
Det er generelt en fin regel å ha for ikke å bli skuffa over alt her i livet. Det er også en ålreit måte å bli positivt overraska over raushet og velvilje de få gangene det skjer.
Sånn til hverdags er jo ikke nordmenn spesielt hyggelige med hverandre – vi sier sjelden hei til kolleger i gangen, og det frister ikke så veldig å la andre gå før oss i en kø, for eksempel.
Men når det kommer til andre menneskers ting, setter vi himmel og jord i bevegelse for at de skal finne veien tilbake til rette eier.
Det er kanskje hverdagskapitalisme, men det bidrar i det miste til at det er vanskelig å miste veska si her i landet.
Da jeg satt på T-banen her om dagen, sa sjåføren over høyttaleren: «Melding til våre kunder: Det blir et opphold på Nationaltheatret fordi jeg skal levere noe hittegods». Da så passasjerene – eller kundene, som Ruter kaller oss – opp fra skjermen og smilte til hverandre. For en koselig verden vi lever i, hæ? Helt okei å være seint ute til møtet når vi kan komme med den anekdoten!
Det fikk meg til å tenke på at etter at jeg mistet lommeboka mi ute på rangel en gang, fikk jeg den tilsendt i posten med en lapp fra Turid, som hadde funnet den på gata, søkt meg opp og brukt småkronene oppi til å kjøpe frimerke.
Sånt gjør verden til et bedre sted – det starter med Turid som bøyer seg ned på fortauet, og ender kanskje med fred i verden siden folk blir glade og inspirert.
T-banen blei raskt fylt opp av andre sure folk som bare så forsinkelsen og ikke den heltemodige handlingen. Da blei alle andre sure også.