WARNING!
Skiltet like innenfor døra på baren Rollies skriker mot meg.
«Du er nå på vei inn i ‘redneck area’. Her kan du støte på amerikanske flagg, væpnede borgere, herrens bønn og countrymusikk. Du ferdes på din egen risiko.»
Det henger ganske riktig et amerikansk flagg i taket, men det er et helt annet flagg som tar opp størsteparten av plassen i publokalet. Det er rødt, og prydes av et blått andreaskors med 13 hvite stjerner – en for hver av slavestatene som startet den amerikanske borgerkrigen.
Hvorfor dette flagget tar så stor plass her oppe, er ikke godt å si, for jeg er ikke i sørstatene. Tvert imot er jeg på et valgmøte i St. Cloud i Minnesota, nesten lengst nord i USA. Dette er en delstat hvor slaveriet nesten ikke har noen historie i det hele tatt. Likevel har innehaverne av denne countrybaren spjåket ut halve lokalet med flagget til den tapende sida i borgerkrigen. Det er vel dette de radikale studentene på USAs campuser kaller for kulturell appropriasjon.
Mannen som skal tale for Trump-supporterne her i kveld, heter Royce White og er en av to svarte menn her. Han stiller til det amerikanske senatet fra Minnesota og vil nesten helt sikkert tape valget mot den erfarne senatoren Amy Klobuchar. Men det legger ikke noen demper på den tidligere basketspilleren Royce, som har fått støtte i valgkampen av Trumps tidligere rådgiver Steve Bannon og driver valgkamp under slagordet «The people are coming!»
Royce står for det han kaller «badass, smash mouth, nasjonalistisk populisme». Valgtalen hans denne dagen høres ut som en podkast-monolog fra de innerste sirkler av mannosfæren. Han snakker om vandalene og Romerrikets fall, om gullstandarden og andre verdenskrig, om Sovjetunionen og Kina. Så spør han:
– Er det noen hvite folk her? Rekk opp hånda hvis dere er hvite!
Det blendahvite publikummet i røde Trump-capser nøler. Hva vil Royce med dette? Bare noen få løfter halvhjertet armen.
– Dere er for treige! Ikke skam dere over å være hvite, vær stolte over det!
Nå bryter jubelen løs. Her sitter de altså, Trump-tilhengerne, omkranset av sørstatsflagg og feirer hvitheten sin. Alle fordommer jeg har, blir bekreftet og vel så det. Men er det virkelig så enkelt? Har vi dem nå?
Den siste uka har jeg kjørt rundt i Midtvesten på jakt etter den amerikanske populismens røtter. Jeg har prøvd å finne sporene etter radikale People’s Party i jordbruksstaten Kansas. Jeg har jaktet på norsk-amerikansk fagforeningshistorie i havnebyen Superior i Wisconsin. Og jeg har besøkt levningene av New Deal-politikken. Nå er jeg kommet til småbyen St. Cloud i Minnesota for å møte noen av dem som hevder at de bærer populismens fakkel videre i kampen mot USAs økonomiske og politiske eliter.
En av dem er trailersjåføren Jim. Han er en av et femtitalls mennesker som samme dag har møtt opp langs en vei i St. Cloud for å få forbikjørende til å tute for Trump. Jim liker ikke Donald Trump noe særlig, sier han. Men han liker politikken hans. Under Trump var ikke USA i noen kriger, og folk hadde langt bedre økonomi. Bensinen, for eksempel, er tre ganger så dyr nå som under ekspresidenten. Dette handler også om å forstå hvor verdiene i USA skapes, sier Jim.
– Uten folk her ville folkene på østkysten sultet. Hvor tror du maten de spiser i New York kommer fra? Butikken? Det kommer fra jordbruksstatene, i likhet med det meste annet som produseres her i landet.
Som Trump-tilhengere flest er Jim imøtekommende og åpen. Det er viktig for ham å bevise at det er Demokratene som er de sinte. Da jeg spør ham om stormingen av kongressen 6. januar 2021, har han ikke annet å si enn at han ikke kan tro på at det var Trump-tilhengere som sto bak. Han minner meg på at det ikke er Harris, men Trump som har blitt forsøkt skutt. Så slår han ut med armene mot den lille forsamlingen rundt oss.
– Se på disse folkene, ser de farlige ut?
Nei, de gjør ikke det, selv om Jim har på seg en caps med bilde av en semiautomatisk rifle og påskriften «Frihet eller død». Først og fremst ser det ut som Trump-tilhengerne er veldig glad i merchandise, for samtlige av dem har mengder av skilt, flagg og andre effekter. Mest oppsiktsvekkende er kanskje det store transflagget som en av de frammøtte vaier fram og tilbake i veikanten. Trump har drevet en aggressiv politisk kampanje mot transpersoner i flere måneder, der omkvedet har vært at Kamala er «for de/dem, ikke for deg».
Men det skremmer ikke Jona, som mener det viktigste for henne som transperson er retten til å bære våpen så hun kan beskytte seg. Snart skal hun til Washington D.C. i familiebryllup. Men hun kommer ikke engang til å overnatte der, så mye hater hun stedet.
– Jeg snakket nettopp med en venn som bor i Queens i New York. Han er dataingeniør og fortalte meg arrogant at uten mikrochipene han lager, så ville ikke bøndene her ute klart å drive gårdene sine. Men bøndene her har levd på jorda i flere hundre år. Det er han og vennene hans som ikke ville overlevd uten dem, ikke omvendt.
Det Jim og Jona sier, har jeg hørt før. Men da kom budskapet fra de radikale venstrepopulistene i Midtvesten. Demokraten William Jennings Bryan satte fyr på prærien da han i 1896 sa: «Brenn ned byene og la våre gårder stå, så vil byene deres vokse opp igjen ved rein magi. Brenn ned våre gårder, så vil du se gress gro over gatene i alle landets byer.»
Som i 1890-årene pågår det i dag en sosiogeografisk klassekamp i USA mellom elitene i de rike bysentrene og det store innlandet av industri- og jordbruksstater. Det eneste som har forandret seg siden Bryans tid, er at det politiske kartet er snudd på hodet. Den gang var det Republikanerne som representerte storkapitalen og storbyene. Nå er det omvendt: I 2020 tapte Trump presidentvalget med over sju millioner stemmer. Likevel vant han 2497 av USAs fylker, mens Biden bare vant 477.
I 2004 utga forfatteren Thomas Frank «What’s the Matter with Kansas?» I boka spurte han hvordan arbeiderklassen i hjemstaten hans kunne stemme på et parti som ville ødelegge både jobbene og lokalsamfunnene deres, altså Republikanerne. Svaret var at Demokratene hadde forlatt arbeiderklassen på jakt etter velbemidlede velgere i sentrum. Samtidig hadde deres motpart på høyresida begynt å føre en identitetspolitisk klassekamp der økonomi ble underordna betente verdispørsmål med sterke religiøse og nasjonalistiske undertoner. Mens Republikanerne framstilte seg som jordnære og folkelige, ble de liberale Demokratene gjennomgående svertet som virkelighetsfjerne og snobbete.
«Uten folk her ville folkene på østkysten sultet.»
I en fiendtlig TV-reklame fra 2004-valgkampen ble for eksempel demokraten Howard Dean bedt om å ta «sitt skatteøkende, regjerings-ekspanderende, kaffe latté-drikkende, sushi-spisende, Volvo-kjørende, New York Times-lesende, bodypiercende, Hollywood-elskende, venstreradikale freakshow tilbake til Vermont, der det hører hjemme». For i USA som i Norge elsker arbeiderklassen å spise biff og kjøre bil. Trygg jobb og gode velferdsordninger er det visst ikke lenger så farlig med.
Donald Trump representerer bare en forlengelse av denne politiske strategien hos Republikanerne, som har vært rådende helt siden Richard Nixon i 1969 henvendte seg til den «stille majoriteten» i kampen mot antikrigsdemonstrantene på landets universiteter.
Grunnideen i høyrepopulismen har siden mellomkrigstida vært å vinne arbeiderklassen for kapitalens sak. Det skjer gjennom systematisk tyveri av venstresidas politiske saker, slagord og symboler. Da Franklin D. Roosevelt gikk til valg med sin New Deal i 1932, snakket han om «de glemte menn» på bunnen av den økonomiske pyramiden. 84 år seinere brukte Trump sin innsettelsestale på å love at «de glemte menn og kvinner i vårt land vil ikke være glemte lenger».
Der Trump lover en ny deal for den amerikanske arbeiderklassen, støttes Kamala Harris nå av eks-republikanere som Dick Cheney, som er mest kjent for sin rolle i å starte Irak-krigen og sine tette bånd til de amerikanske oljeselskapene som tjente seg rike på dem. Harris har et valgkampbudsjett som er tre ganger større enn motkandidatens (og det er til tross for Elon Musk). Siden hun ble kandidat i sommer, har hun samlet inn utrolige 5,4 milliarder kroner.
Likevel er det altså dødt løp på meningsmålingene. Harris og demokratene gjør det særlig godt blant velgere med høy utdanning, som de siste tiårene har blitt en overveiende demokratisk velgergruppe. Republikanerne, på sin side, gjør det bare bedre og bedre blant de som ikke har gått på universitetet. I 2020 støttet rundt 60 prosent av hvite uten akademisk utdanning Trump. Nytt av året er det at også svarte velgere uten utdanningspapirer forlater Demokratene. Det er disse velgerne Hillary Clinton i sin tid mente at hørte hjemme i «the basket of deplorables», og som Joe Biden i dette valget har kalt for «søppel».
Mens Trump er så desperat etter å nå ut til arbeidervelgere at han cosplayer som en vanlig McDonald’s-ansatt, er beskjeden fra ledende demokrater at hvis arbeidsfolk ikke stemmer riktig (altså på dem), så er de misogynister, rasister eller bare idioter.
Venstrepopulismen som en gang bygget New Deal-koalisjonen er med andre ord forlatt til fordel for en stadig mer mislykket venstreelitisme, som deler ut kortene i amerikansk politikk på en slik måte at Republikanerne sitter med stadig flere ess i ermet. Selv om Harris skulle vinne presidentvalget i dag, gjenstår problemet med den voksende gruppa av arbeidervelgere som ikke ser noen framtid i det demokratiske partiet – og kanskje ikke i politikken i det hele tatt.
Tilbake til Rollies bar utenfor St. Cloud. Mellom sørstatsflaggene her forstår de fleste at Trumps valgkamp har rasistiske undertoner. Men den svarte mannen som er dagens hovedattraksjon, har ikke spurt tilhørerne om de er hvite bare for å skåre et rasistisk poeng. Smash mouth-populisten Royce White vil nemlig fram til noe annet.
– Det spiller ikke noen rolle om forfedrene din kom fra Europa eller Afrika. Vi er ikke europeere. Vi er ikke afrikanere. Vi er amerikanere! Hvite, svarte og latinos må stå sammen mot eliten av pretensiøse og pompøse politikere som bare er marionetter for pengeinteressene. Er dere sinte? Dere er ikke sinte nok! For den amerikanske arbeider- og middelklassen har blitt lurt trill rundt av de som styrer i mange år nå.
Jeg kjenner en dyp uro spre seg der jeg sitter ved bardisken under et skilt hvor det står «Don’t blame me, I voted for Willie Nelson». Det slår meg at det Royce White sier, og som Maga-capsene her inne liker så godt, det er faktisk akkurat det den amerikanske venstresida burde ha sagt. Dette er våre klær som de har stjålet, og jeg forstår ikke hvordan vi kunne passe så dårlig på dem mens vi var ute og badet.
Problemet er bare at hvis Trump vinner i dag, så er det ikke publikum her som vil nyte godt av skattekuttene hans. Men så lenge det ikke finnes noe venstrepopulistisk alternativ så kommer de sikkert tilbake om fire år, klare for å ta kampen igjen mot de forhatte elitene i New York og Washington D.C. under Republikanerens blodrøde fane.
