Anmeldelse

Noe som gnager

Nationaltheatrets oppsetning av «Lille Eyolf» gir lys til et mørkt drama.

Julie Rongved Amundsen
Trykket: Sinnet som preger Vanja Kern Vestenfors tolkning av Eyolf, gjør at han ikke blir et stakkarslig offer. Asta (Selome Emnetu, bak) puster liv inn i en trykket stemning. Foto: Erika HebbertTrykket: Sinnet som preger Vanja Kern Vestenfors tolkning av Eyolf, gjør at han ikke blir et stakkarslig offer. Asta (Selome Emnetu, bak) puster liv inn i en trykket stemning. Foto: Erika Hebbert

Lille Eyolf

Nationaltheatret, Oslo Av Henrik Ibsen

Bearbeidet av Elin Amundsen Grinaker og Trine Wiggen Regi: Trine Wiggen Kostyme: Ane Ledang Aasheim Lyd: Bendik Toming Med: Mariann Saastad Ottesen, Selome Emnetu, Mads Ousdal, Vanja Kern Vestenfor, Olav Waastad

Henrik Ibsens «Lille Eyolf» er et av hans mørkeste og mest ubehagelige verk. Det hadde urpremiere i 1895, elleve år før forfatteren døde, og har en mer psykologisk og symbolistisk form enn hans tidlige samtidsskuespill. Verkets styrke ligger i hvordan tekst og undertekst blandes sammen i en eksistensiell miks av seksuelt begjær, dødslengsel, angst og skyld.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Mer fra Klassekampen

Kina

Kinas enorme historiske tradisjon sier mye om hvor opptatte kineserne har vært av endringer, gjennom medgang og motgang.

Teater

Teater­kri­ti­kerne refset timingen for forestil­lingen «Sønnen» om Marius Borg Høiby. Nå slår teaterfolk tilbake.

Kriminelle i barnevernet

En ny enhet i det statlige barne­ver­net skal ta styring over de private barne­vern­s­el­ska­pene.