Anmeldelse

Noe som gnager

Nationaltheatrets oppsetning av «Lille Eyolf» gir lys til et mørkt drama.

Julie Rongved Amundsen
Trykket: Sinnet som preger Vanja Kern Vestenfors tolkning av Eyolf, gjør at han ikke blir et stakkarslig offer. Asta (Selome Emnetu, bak) puster liv inn i en trykket stemning. Foto: Erika HebbertTrykket: Sinnet som preger Vanja Kern Vestenfors tolkning av Eyolf, gjør at han ikke blir et stakkarslig offer. Asta (Selome Emnetu, bak) puster liv inn i en trykket stemning. Foto: Erika Hebbert

Lille Eyolf

Nationaltheatret, Oslo Av Henrik Ibsen

Bearbeidet av Elin Amundsen Grinaker og Trine Wiggen Regi: Trine Wiggen Kostyme: Ane Ledang Aasheim Lyd: Bendik Toming Med: Mariann Saastad Ottesen, Selome Emnetu, Mads Ousdal, Vanja Kern Vestenfor, Olav Waastad

Henrik Ibsens «Lille Eyolf» er et av hans mørkeste og mest ubehagelige verk. Det hadde urpremiere i 1895, elleve år før forfatteren døde, og har en mer psykologisk og symbolistisk form enn hans tidlige samtidsskuespill. Verkets styrke ligger i hvordan tekst og undertekst blandes sammen i en eksistensiell miks av seksuelt begjær, dødslengsel, angst og skyld.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Mer fra Klassekampen

Politikk

Kari-Anne Opsal fikk et lite sjokk da hun skjønte at Arbei­der­par­tiet vurderte henne som parti­sek­retær.

Essay

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favo­ritt­for­fat­tere»

Sakprosa

Verken kritikken av post­modernismen eller røttene i pietismen stikker særlig dypt i de to nye Toril Moi-bøkene.