Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Nationaltheatrets oppsetning av «Lille Eyolf» gir lys til et mørkt drama.

Noe som gnager

Trykket: Sinnet som preger Vanja Kern Vestenfors tolkning av Eyolf, gjør at han ikke blir et stakkarslig offer. Asta (Selome Emnetu, bak) puster liv inn i en trykket stemning. Foto: Erika Hebbert

Lille Eyolf

Nationaltheatret, Oslo Av Henrik Ibsen

Bearbeidet av Elin Amundsen Grinaker og Trine Wiggen Regi: Trine Wiggen Kostyme: Ane Ledang Aasheim Lyd: Bendik Toming Med: Mariann Saastad Ottesen, Selome Emnetu, Mads Ousdal, Vanja Kern Vestenfor, Olav Waastad

Henrik Ibsens «Lille Eyolf» er et av hans mørkeste og mest ubehagelige verk. Det hadde urpremiere i 1895, elleve år før forfatteren døde, og har en mer psykologisk og symbolistisk form enn hans tidlige samtidsskuespill. Verkets styrke ligger i hvordan tekst og undertekst blandes sammen i en eksistensiell miks av seksuelt begjær, dødslengsel, angst og skyld.