Norges Fiskarlag legger nå tyngde bak et forsøk på omfattende deregulering av fiskeflåten.
Det var Fiskeribladet som først omtalte forslaget om en såkalt midlertidig driftsordning. Det innebærer at kvoter kan flyttes fra fartøy som midlertidig tas ut av fisket, og over til et annet fartøy – både i kystflåten og havflåten.
Ordningen kan innebære at et betydelig antall båter i fiskeflåten legger til kai, og at mannskapet havner på land.
SV-nestleder og nestleder i næringskomiteen på Stortinget Torgeir Knag Fylkesnes reagerer kraftig på forslaget.
– Det vil bli en enorm rasering av mange kystsamfunn, og konsentrasjon og en sentralisering av norske fiskerier i et tempo vi aldri tidligere har sett, sier Fylkesnes.
– Dramatisk
En del av bakteppet for forslaget er at fiskerinæringen er på vei inn i en krise som kan få omfattende konsekvenser for flåten, landindustrien, og kystsamfunn.
Bestandstallene stuper for viktige fiskearter. Siden 2013 har totalkvoten for torsk falt fra én million tonn til 340.000 tonn i 2025.
Norge og Russland forvalter den nordøstarktiske torsken sammen. Det betyr at Norge neste år får 163.436 tonn. Fagsjef i Norges Fiskarlag Synnøve Liabø omtaler situasjonen som dramatisk.
– I flere år har kvotene på flere sentrale arter i Barentshavet gått ned. Vi mener at vi har nådd et dramatisk skjæringspunkt. Det har gått så langt ned at det er vanskelig å opprettholde rasjonell drift.
Liabø poengterer at kvotenedgangen uansett vil få konsekvenser.
– Vi er bekymret for flere konkurser, med de følgende det måtte få.
Hun viser til at Fiskarlaget er kjent med at flere rederier har sendt oppsigelse til deler av mannskapet, og at noen har varslet permitteringer til mannskapet.
– Det er dyrtid også for fiskeflåten. Rentene har økt, vi har CO₂-avgift, og det er nesten umulig å drive rasjonelt med så lave kvoter. Fiskerinæringen er subsidiefri, og det ønsker vi fortsatt. Vi vil at dette skal være et frivillig virkemiddel, og vi understreker at det er midlertidig, men vi må tilpasse oss ressursgrunnlaget i havet, sier Liabø, og understreker at Fiskarlaget også har foreslått andre virkemidler.
Får konsekvenser
Fiskarlaget vet ikke hvor mange fartøy og mannskap som midlertidig kan bli satt på sidelinja. Til det er det for mange variabler. Men sysselsettingen vil påvirkes.
– Det er klart at når det blir mindre fisk, så har man behov for færre hender både ombord og på land. Med 60 prosent mindre fangst er det 60 prosent mindre å bearbeide. Kanskje må noen jobbe med noe annet i noen år, sier Liabø.
Hun understreker at ordningen skal være midlertidig, og poengterer at Fiskarlaget kjemper for at fiskere som havner på utsida, får beholde sin oppføring i fiskermanntallet.
Ordningen vil også medføre konsentrasjon av kvoter hos enkelte rederier og aktører.
– I perioden for ordningen så vil det kunne gjøre det. Men det er ikke snakk om kjøp og salg, det er snakk om å leie kvoter i hele eller deler av året. Det er ikke snakk om å slå sammen fisketillatelser permanent, sier Liabø.
Politikken blir styrt
En annet bakgrunn for ordningen er at fiskeripolitikken over tiår er bygget opp dels gjennom midlertidige ordninger som etter hvert har blitt permanente, tidvis etter påtrykk fra næringen selv.
I en kritisk rapport fra Riksrevisjonen i 2020 redegjorde Fiskeridirektoratet for hvordan næringsaktører både påvirker og foreslår politikk.
Da Stortingets kontrollkomité behandlet rapporten, problematiserte flertallet bruken av fullmaktslovgivning på fiskerifeltet. Det åpner for at midlertidige tiltak gjøres permanent, uten prinsipiell diskusjon i forkant. Flertallet kritiserte «at fordelingen av kvoter mellom fartøygrupper i stor grad har vært bygget på innspill fra næringen selv».
Fylkesnes sier at han knapt kan komme på midlertidige driftsordninger innført i fiskeriene som ikke har blitt permanente.
– Aktørene tilpasser seg raskt, og veien tilbake blir lang, sier han.
– De vil alltid ha mer
Fiskarlagets forslag bygger på en vanlig tanke som oppstår i fiskerikriser, mener Fylkesnes.
– Man så det som respons på torskekrisa på tidlig 90-tall. Da ble fiskeriene lukket, etter hvert begrenset man adgangen til kvoter, og dermed ble mange båter lagt på land. Mye av det var nødvendig da, men jeg tror de fleste i ettertid har sett at struktureringen gikk for langt.
Dette forslaget er samme medisin, men vil forsterke en negativ utvikling som går utover kystsamfunn, mener Fylkesnes.
– Noe av det farligste man kan ha i fiskeripolitikken, er en armada av båter med større fangstkapasitet enn de får bruke. For de vil alltid ha mer.
Lover midlertidighet
Liabø erkjenner at det «alltid kan være en fare» for at aktørene tilpasser seg en gunstig, midlertidig ordning og ikke vil tilbake. Det er ikke Fiskarlagets intensjon at ordningen skal bli permanent, sier hun.
– Derfor er det viktig for oss å kommunisere at dette skal vare midlertidig.
– Gitt historikken, er ikke det et skummelt løfte å gi?
– Det kan det være, men jeg stiller spørsmålet: Hva er alternativet? Det er mindre fisk i havet. Vi ønsker å beholde den flåten vi har, og har virkelig lagt hodene våre i bløtt for å finne bedre alternativer. Men vi ser at det tvinger seg fram behov for et virkemiddel som dette.
Til Fylkesnes sier Liabø at de ikke ser noen alternativer.
– En del av dem som er kritiske til dette, bør utfordres på sine alternativer. Mange har investert mye i sikre, gode, trygge og framtidsretta fartøy. Skal vi bare sitte og se på at folk går konkurs?
Fylkesnes svarer at SV stilte seg bak utvidelsen av permitteringsreglene for næringen. Han forslår en ferskfiskbonus for trålflåten, og at kystflåten og åpen gruppe prioriteres fordi de er mindre fleksible enn trålflåten.
– Og så tror jeg mange må jobbe mye breiere for å håndtere kvotenedgangen på torsk, sei og hyse. Det handler om å få mer verdi ut av fisken, og utnytte lite utnytta ressurser i større grad, sier han.