Kjersti Synneva Moen
Selma gjør så godt hun kan
Tegneserie
Aschehoug 2024, 267 sider
Når så du sist din indre kritiker representert som en hjemmekjær, forsiktig – og nesten litt giftig skilpadde? Dette er ett av de gjennomført originale og kreative grepene som gjør Kjersti Synneva Moens nye tegneserie vel verdt å lese. Boken henvender seg til mini-tenåringer i alderen 9-12 år, men kan fint leses av flere, takket være et utsøkt fortellerteknisk håndverk. Fortellingen speiler den klassiske konflikten mellom det å bli hengende litt for lenge igjen i det trygge og barnslige, eller febrilsk forsøke å imitere voksenroller for tidlig.
Illustratør Kjersti Synneva Moen har allerede vunnet flere priser etter at hun bokdebuterte med den vittige og vare ungdomsboken «Grip den føkkings dagen» i 2023. Nå følger hun opp med en lignende tegneserie for barn. Der forrige bok fulgte 16 år gamle Amalie som slet med en svinnende selvaksept, handler «Selma gjør så godt hun kan» om en gruppe elleveåringer som blir sykelig opphengt i selvidealisering. Det hele starter uskyldig med sminke, klær og influenser-videoer, før tingene eskalerer med kniving om gutter, stjeling av klær og svikefulle løgner. Hovedpersonen Selma stritter imot så godt hun kan, men er det godt nok? Vendepunktet oppstår når bestevenninnen gir henne skylden for noe hun ikke har gjort.
Alle som liker Sabine Lemire og Rasmus Bregnhøis prisvinnende tegneserie «Mira» (2017–) vil garantert finne mye glede seg over i Moens nye verk. Felles for disse seriene er måten forfatterne aktivt kombinerer humor, alvor og gjenkjennelse for å nå inn til leseren. Utfordringer i relasjonen mellom alenemor og datter er også en felles tematikk. I bokserien om Mira ser vi situasjonen tett på, men får aldri vite hovedpersonens egne tanker, annet enn via dagboken hennes. Kjersti Synneva Moen lar derimot Selmas innerste følelser komme til live i form av fantasifigurer som fortløpende kommenterer handlingen. Symbolsk nok har disse elementene samme farge som Selma får når hun rødmer; det vil si rød konturstrek og rosa fyll. Svart brukes i tillegg for å representere hennes største frykter. De mørkeste tankene holder Selma under lokk i et stort glass. Deler av dette innholdet kommer ubevisst fra hennes egen mor.
«Selmas innerste følelser kommer til live.»
Som om ikke dette er nok topper Moen alle disse elementene ved hjelp av et kjæledyr som hverken er fugl eller fisk. Skilpadden Anton kan nemlig snakke. Den grønne fargekoden på snakkeboblene til denne figuren gjør det logisk å tenke på ham som Selmas fantasivenn, eller indre stemme. Fornuftens stemme kan man imidlertid ikke kalle ham, da de komiske sleivsparkene hans tiltar i passiv-aggressiv retning utover fortellingen. Samtalene Selma har med kjæledyret Anton symboliserer den selvkritiske dialogen på godt og vondt, og viser hvor lett det er å fastne i det negative når ting skrur seg til. «Hva gjør egentlig skilpadder hele dagen?» undrer Selma for seg selv, mens hun funderer på hvordan hun skal løse den dramatiske spenningen som har oppstått i vennegjengen. Svaret fra sparringspartneren kommer kontant: «Vi tenker på hvor dumme dere mennesker er».
Humoren kan virke mørk, men først og fremst er dette en varm fortelling med et pedagogisk budskap. Flere av karakterene i boken er av typen man elsker å hate fordi de er skamløst manipulerende og frekke – og samtidig overdrevent komiske. Dette gjelder i høyeste grad skilsmissebarnet Ingeborg, som har falske vipper, fall i håret og rytmisk gymnastikk som hobby. Moren hennes er også tegnet med komiske detaljer som overdreven sminke og en aggressiv hårfrisyre. Kjersti Synneva Moen skal ha for at hun også gir disse figurene formildende egenskaper som gjør dem langt lettere å like ved bokens slutt.