Ahmed Ghanim sank ned i et av setene i den fulle teatersalen. Det var to uker før det amerikanske presidentvalget.
Den legeutdanna 49-åringen, født i Egypt, var spent på å høre hva Kamala Harris ville si når hun dukket opp på scenen her utafor Detroit i Michigan. Ville Demokratenes presidentkandidat gjøre noe forsøk på å gjenopprette tynnslitte bånd til denne viktige vippestatens store arabisk-amerikanske befolkning? Eller ville hun holde fast på den Israel-lojale linja til Joe Biden?
Ghanim hadde fått invitasjonen på e-post og kommet seg gjennom sikkerhetssjekken som alle andre. Men nå, mens han ventet på Harris, kom en vakt bort til ham. Hun ba ham bli med utafor. Han reiste seg, litt forfjamset, og fulgte etter vakta ut i vestibylen. Der sto det flere vakter og medlemmer av Secret Service. Vakta smalt døra igjen bak ham. Og så fikk Ghanim beskjed om han hadde to valg: Forlat teateret frivillig eller bli fraktet bort i en av politibilene utenfor.
– Det var sjokkerende. På to minutter gikk jeg fra å være en deltaker i USAs demokrati til å bli truet med å bli arrestert, sier Ghanim når vi treffer ham dagen etter.
Nå, i dette valget, sier han, mellom Kamala Harris og Donald Trump – og mens Israels USA-støttede kriger i Gaza og Libanon bare raser videre – finnes det «hundretusenvis av velgere som meg». Hundretusenvis av velgere som føler seg forrådt av Demokratene, partiet som liksom skal være partiet for likhet, mangfold og inkludering, lister han opp.
– Vi føler oss ekskludert nå. Og det kan avgjøre hele presidentvalget.
Trekkes i begge ender
I 2016 tapte Hillary Clinton den avgjørende vippestaten Michigan mot Donald Trump med bare litt over 12.000 stemmer. I år er delstaten igjen én av bare sju vippestater som kan avgjøre valget. Og da kan det bli helt avgjørende hvordan delstatens 400.000 arabisk-amerikanske velgere vil stemme denne gangen. I 2020 bidro disse velgerne til at Joe Biden sikret seg en knapp seier.
Vi treffer Ghanim et stykke utafor Dearborn, like ved universitetssykehuset der han jobber. Døgnet etter at han ble kastet ut av Harris-møtet, har vært «helt ville». Da Ghanim stilte til kongressvalg for noen år siden – på en politisk plattform med kritikk av USAs utenrikspolitikk – ble det også medieoppmerksomhet.
– Men ingenting som dette.
Mens vi snakker med Ghanim, ringer telefonen hans. På tråden forteller han nok en gang historien om da Demokratene kastet ham ut. Når han legger på noen minutter seinere, sier han:
– Det var Keith Ellison. Tidligere kongressmann. Leder for Muslims for Harris.
Ellison, som er fra Minnesota, tilhører et demokrat-lojalt nettverk av muslimer som forsøker å få Harris valgt. Og som, på tross av det som skjer i Midtøsten, «anerkjenner ansvaret for å beseire Donald Trump i november».
Da Ghanim ble kastet ut fra teateret, var han kledd i dress. Han hadde ingen effekter med seg. Og heller ingen planer om noen protestaksjon. Han sier det var «veldig ubehagelig å, som den eneste, bli plukket ut som dette». Det hele smakte av «rasistisk» profilering, synes han.
– I går ringte Trump-kampanjen meg. De ville at jeg skulle lage en video for dem der jeg snakket om hva som skjedde. Men det ville jeg ikke.
– Hvorfor ikke?
– Fordi jeg ikke vil at noen skal utnytte meg for sine egne politiske mål.
Nå vil visst Demokrater som Ellison mest at han skal legge hele hendelsen bak seg.
– Og ja, Harris-kampanjen ringte meg i går og sa de angret på at dette hadde skjedd. Men jeg venter fortsatt på en forklaring på hvorfor jeg ble kastet ut, og hvem som tok avgjørelsen.
Da Ghanim seinere samme dag blir intervjuet av Chris Cuomo, sier den populære programlederen at det var nettopp en hendelse som dette Demokratene og Harris ikke trengte i delstaten der arabisk-amerikanske velgere kan koste dem hele valget.
Dette har åpenbart begge de to presidentkandidatene også innsett. Mens Harris driver med desperat brannslukking, er Trump på kynisk velgerjakt. I en melding forteller Ghanim oss senere at han planlegger en aksjon for å mobilisere arabisk-amerikanske velgere i Dearborn førstkommende lørdag. Samme dag skal både Trump og Harris vende tilbake til delstaten.
Arbeiderne som ikke drakk
Dearborn ligger i utkanten av Michigans største by, bilindustriens hovedstad Detroit. På overflata ser området ut som et hvilket som helst middelklasse-nabolag i USA. I rette, stille gater ligger rekker av eneboliger med små gressplener foran og amerikanske biler i oppkjørselen. Men ser man litt nærmere, kan man innimellom se noen røde og hvite flagg med et sedertre på. Det er flagget til Libanon. Andre steder vaier det røde, hvite, svarte og grønne flagget til Palestina. «Free Gaza», står det på små skilt.
I Michigan bor det flere arabisk-amerikanere enn noe annet sted i USA. Og ingen andre steder er konsentrasjonen like høy som her i Dearborn. Av bydelens over 110.000 innbyggere er nesten 60 prosent arabisk-amerikanere, med bakgrunn fra land som Syria, Jemen, Libanon og Palestina.
Ute i hovedgata Michigan Avenue ligger butikker der damer kan kjøpe «moderne hijaber» og libanesiske restauranter som Baba’s serverer baba ghanoush og lammespyd. Og inne på Haraz Coffee, der man kan kjøpe saudisk og tyrkisk kaffe, sitter unge kjærestepar og snakker både engelsk og arabisk. De lokale representantene man kan stemme på, har arabiske navn, det samme har eiendomsmeklerne og legene.
Her ligger også en stor Ford-forretning. Den amerikanske bilprodusenten, på mange måter hjørnesteinen i USAs en gang så dominante bilindustri, er også hovedgrunnen til at det bor så mange arabisk-amerikanere her.
Allerede tidlig på 1900-tallet hadde bilmagnat Henry Ford ansatt hundrevis av arbeidere fra Midtøsten. Ford likte godt de kulturelt konservative arbeidere. Arbeidere som ikke drakk. Seinere har antallet arabisk-amerikanere i delstaten vokst i takt med stadig nye kriger i Midtøsten.
Det man knapt finner her i Dearborn, er skilt med støtte til Kamala Harris. I løpet av flere dager her ser vi bare ett eneste av dem. Og byens ordfører, demokraten Abdullah Hammoud, har sagt at han denne gangen ikke vil gå ut med offentlige støtte til sitt eget partis presidentkandidat.
Jihad-hovedstaden
Skytende, ropende og farlige, med maskingevær og selvmordsvester. På en vegg på Arab American National Museum i Dearborn henger bilder av arabere slik de gjerne framstilles i amerikanske filmer. Disse stereotypiene bredte seg etter 11. september 2001. På et tidspunkt ble Dearborn i avisa The Wall Street Journal omtalt som «America’s jihad Capital».
Siden den gang har det blitt bedre. Men etter Hamas-angrepet 7. oktober har slike framstillinger dukket hyppigere opp igjen, forteller museumsdirektør Diana Abouali. Museet har det siste året har blitt et av stedene folk kan komme sammen for å sørge.
Abouali er selv palestiner. Mora hennes kommer fra Gaza. Der har Aboualis onkler og tanter det siste året vært på flukt fra israelernes bomber.
– Jeg hørte nettopp en lydmelding fra tanta mi. Det var hjerteskjærende. Hun sa de har levd gjennom mange kriger, men ingenting som dette.
Abouali sier at folk hun kjenner, vanligvis stemmer på Demokratene. Men denne gangen er det vanskelig for mange, eller til og med uaktuelt, å stemme på Harris på grunn av Demokratenes støtte til Israel og fordi hun ikke tar til orde for en våpenembargo.
– Samtidig, hvordan vil livet bli under Trump?
Forrige gang han var president, innførte Trump det beryktede innreiseforbudet for folk fra muslimske land.
– Så ja, folk er urolige og usikre. Hva folk vil gjøre på valgdagen, vet jeg ikke, sier Abouali.
– Biden og Harris sier de jobber for våpenhvile?
– Det er veldig uærlig. Du kan ikke hevde det samtidig som du væpner Israel til tennene og sender milliarder i pengestøtte. De er villige til å la dette skje.
Abouali tror Harris og hennes rådgivere ser det som valgstrategisk smart å holde fast på Bidens Israel-linje.
– Men det er viktig at hun skjønner at det kanskje ikke er riktig kalkulering her i Michigan.
Det som gjør denne kalkylen ekstra risikabel, er at det finnes mange arabisk-amerikanske velgere som ikke bare har vondt for stemme på Harris. Her i Detroit, særlig lenger øst i byen, finnes det også mange svært konservative muslimer som i økende grad lar seg tiltrekke av Donald Trump.
Et nytt Trump-land
I rådhuset i Hamtramck henger det et bilde av Amer Ghalib på veggen. Men ordføreren selv, nei, han er ikke her i dag, sier ei dame i resepsjonen. Og forresten, sier hun, dere er ikke de eneste som leter etter ham. Det fyker visst både utenlandske og amerikanske journalister inn og ut av dørene her om dagen. Alle på jakt etter ordføreren som nylig sjokkerte mange da han – som første muslimske politiker i USA – gikk ut med støtte til Donald Trump.
Hamtramck er stort sett befolka av innvandrere fra Jemen, mange av dem sosialt konservative. Byrådet er det eneste i USA som bare består av muslimer og vakte oppmerksomhet da det i 2023 innførte et forbud mot pride-flagg på offentlige eiendommer.
«Denne gangen holdt vi på å stemme på Trump. Men så hørte jeg på hva han sa, og den ‘motherfuckeren’ er jo gal!»
— Abdul Naji
Utafor rådhuset treffer vi Abdul Naji (52). Han jobber med kjøle- og varmeanlegg her i Detroit og har nettopp skaffet seg noen tillatelser her på rådhuset. I 2020 stemte han på Biden.
– Denne gangen holdt vi på å stemme på Trump. Men så hørte jeg på hva han sa, og den «motherfuckeren» er jo gal! Så han stemmer i alle fall ikke jeg på.
Men det vil trolig mange andre arabisk-amerikanere. I 2020 stemte et klart flertall av dem på Joe Biden. Nå viser en måling fra Semafor at et knapt flertall i dag støtter Trump foran Harris. Og blant disse velgerne ser de fleste krigen i Gaza som den viktigste saken, foran økonomi.
Samtidig er det ikke bare arabisk-amerikanske velgere som har latt seg sjokkere av støtta til Israel. Også mange unge og progressive velgere er rasende på Demokratene. I primærvalget valgte over 100.000 velgere å stemme «uncommitted», uforpliktet.
Selv har Naji denne gang bestemt seg for å stemme på en tredjekandidat: Jill Stein. Hun er kjent som en venstrekritiker av USAs utenrikspolitikk. Naji sier han hører at mange tenker å stemme på henne denne gang.
Jo da, folk skjønner at hun ikke har noen sjanse til å vinne, sier han. Men det handler om en mer «langsiktig strategi», der en tredjekandidat kan få større økonomisk støtte dersom hun eller han får stor nok nasjonal oppslutning.
– Jill Stein er jøde. Men på samme måte som det både er gode muslimer og dårlige muslimer, så er det gode jøder og dårlige jøder.
Naji tenker seg litt om.
– Hva het han gamle fyren som ville stille til valg? Han var også jøde. De kalte ham «left wing»?
– Bernie Sanders?
– Ja, Bernie Sanders! Vi støttet alle ham. Han var også jøde, men han var en bra fyr! Og da har ikke religion og alt sånn bullshit noe å si.
Kortsynt motstand?
I butikken Al-Haramain International Food i Dearborn går damer i hijab og menn med palestinaskjerf rundt halsen og plukker varer fra hyller med dadler fra Tyrkia og te fra Jemen. Butikksjef Raed Nuseibeh har familie i Øst-Jerusalem.
– På tv-en ser vi mennesker som brenner i hjel. Tror du barna vil glemme dette? Tror du historien vil glemme? Dette er ting jeg ikke aksepterer at blir gjort mot noe menneske, ikke mot mitt folk, ikke mot jøder, sier Nuseibeh.
– Vi er ikke mot jøder. Vi er mot kriminelle handlinger, uansett hvem som gjør dem, sier han.
Som flere vi treffer her, snakker Nuseibeh om «innsida» og «utsida». Utsida er USAs utenrikspolitikk, som de fleste er enige om at vil forbli den samme uansett om det er Trump eller Harris som styrer. Innsida er innenrikspolitikk: Ting som økonomi, innvandring og verdispørsmål.
«Skal de liksom bare si ‘fuck dere’ til resten av verden? Det er så kortsynt!»
— Veronica Adams, Harris-tilhenger
Og nå er økonomen dårlig, sier Nuseibeh. Det har blitt mye dyrere å importere varer. Og når folk sliter, er det ekstra provoserende å se USA pøse ut penger til Ukraina og Israel.
Nuseibeh forteller at også han stemte på Biden ved forrige valg. Men denne gangen er det umulig å stemme på Demokratene. Denne gang blir det Jill Stein.
En eldre hvit dame kommer gjennom butikken med et par poser i hendene. Hun stopper ved slakterdisken. På T-skjorta hennes står det «Kamala for alle». Butikksjef Nuseibeh trekker seg rolig unna.
– Jeg tror kanskje ikke folk her liker T-skjorta så godt, sier Veronica Adams (67).
Hun har tidligere jobbet for Demokratene og er fortsatt engasjert i forsøket på å få så mange som mulig til å stemme. Nå er hun rasende over at folk som er opprørt over tragedien i Gaza, ikke vil stemme på Harris. Hun mener mange muslimer og folk i den palestinske bevegelsen ikke skjønner at Trump hater dem.
– Og nå kan de vippe hele presidentvalget i Trumps favør, sier hun.
Hun ramser opp en lang rekke problemer med Trump, som fraværet av klimapolitikk, angrep på kvinners rettigheter, autoritære tendenser og støtte til USAs rikeste. Sånt gjør henne ekstra forbanna på folk som ikke vil stemme på Harris på grunn av støtta til Israel.
– Skal de liksom bare si «fuck dere» til resten av verden? Det er så kortsynt!
– Det er vanskelig for folk å stemme på noen de mener har fasilitert det de ser på som et folkemord?
– Amerikanske presidenter har alltid gitt Israel penger uansett hvilken dritt Israel gjør. Og Demokratene føler at de ikke kan gjøre noe før valget, for da vil man tape pro-Israel-velgere og garantert tape mot Trump.
Lang fredag
Når det blir fredag, kan bønneropene høres i Dearborns stille gater. Langs fortauene går folk som skal i moskeen. Sola er i ferd med å gå ned når vi ringer på dørene til redaksjonslokalene til USAs eldste arabiskamerikanske publikasjonen, Arab American News, og blir møtt av redaktør Osama Siblani, kledd i olabukser og pique-skjorte.
Dagen hans har vært fylt av møter og telefoner, og nå ser det mest ut som om han har lyst til å gi seg. Men han viser oss opp en trapp og inn på et stort kontor.
– Jeg er helt utslitt. I løpet av 40 år i avisa har jeg aldri jobbet så hardt. 16–17 timer hver dag. Og mange netter får jeg ikke sove. Jeg ser bomber falle på nabolagene jeg vokste opp i.
Siblani er født i Libanon og er en av Dearborns mest kjente samfunnsledere. Innimellom dukker han opp på amerikanske tv-skjermer når noen lurer på hva USAs arabisk-amerikanske befolkning egentlig tenker.
Tidligere i høst hadde han besøk av en av Joe Bidens utsendinger til Midtøsten, Amos Hochstein, på kontoret her. Hochstein spiller nå en sentral rolle i Biden-administrasjonens Midtøsten-diplomati. Og denne uka har Harris-kampanjen tatt kontakt igjen.
– Til både presidenten og visepresidentens folk har jeg sagt det samme: Dere har byttet rytter, men ikke hest. Og veien er den samme, sier Siblani.
Han har nå bedt folk om ikke å stemme på verken Harris eller Trump.
Han sier at folk i Dearborn ikke ser på CNN eller Fox, men på arabiske kanalers «direktesendinger av bombene som faller på Gaza og Beiruts forsteder».
– Der vi har familie. Venner. Da tenker man: Hva slags kriminelle er de vi har stemt på? Og hvordan kan jeg våge å begå en slik feil igjen?
Hver dag det siste året har han ikke bare fulgt grusomhetene fra Gaza og nå Libanon. Han har også følt på et ansvar etter at han aktivt jobbet for å få Joe Biden valgt i 2020.
– Folk blir drept av et land du har gjort til ditt eget. Av bomber man trolig har bidratt til. Så man føler seg ansvarlig. Selv om vi ikke er det. Men man føler at «jeg hjalp denne fyren med å bli president», ved å stemme på ham, ved å støtte ham og jobbe for ham.
Verdiløse minutter
Da Demokratene byttet ut Biden med Harris, ba Siblani folk i Dearborn om å være tålmodige. Se hva hun kom med. Noen måneder seinere er han dypt skuffet.
– Etter en stund innså jeg at hun ikke kan tilby noe av betydning. Ingenting. Hun følger bare i Bidens fotspor.
– Er regnestykket til Demokratene at de ikke trenger arabisk-amerikanske velgere for å vinne?
– Det er etter at vi bestemte oss for ikke å støtte noen av kandidatene, at de nå kommer hit flere ganger hver eneste uke.
Han ser på telefonen sin.
– Jeg fikk nettopp en tekstmelding med en invitasjon til en samling med Harris og Walz. Jeg kommer ikke til å svare dem. Jeg vil ikke snakke lenger.
– Og da jeg snakket med Trump-kampanjen i går, sa jeg at vår avgjørelse var tatt.
Han står fortsatt på at han ikke vil støtte noen av de to kandidatene.
Trump-kampanjen tilbød Siblani et møte med Trump selv. Redaktøren kunne visst få fem minutter med den tidligere presidenten.
– Jeg kan ikke fortelle ham noe på fem minutter. Så jeg sa at jeg ikke er interessert.
På vei ut spør vi om Siblani hørte om hva som skjedde med Ahmed Ghanim.
– Ja, og Ahmed er en bra fyr. Og han ble dårlig behandlet av Demokratene og Harris. De unnskyldte seg. Men de har ikke fortalt ham hvorfor det skjedde.
Siblani skulle gjerne kommet på aksjonen Ghanim skal arrangere dagen etter. Men han har så mange intervjuer. Han er så sliten.
– Jeg har heller aldri vært så deprimert, så overveldet. Folk her tror jeg kan plukke opp telefonen, ringe Trump og si «fuck you» og ringe Biden og si «hva faen driver du med?». Men det fungerer ikke sånn.
Aksjonslørdag
Det er blitt lørdag. Gjennom Dearborns hovedgate Michigan Avenue kjører en stor kassebil med digitale skilt. Skiltene skifter på å vise bilder av Harris og ordene «stopp Kamala, stopp krigene» og bilder med Harris sammen med Liz Cheney og ordet «folkemord».
Den siste tida har Harris reist rundt i vippestatene med Cheney, som er dattera til tidligere visepresident Dick Cheney. Han er en av USA mest forhatte menn, ikke minst her i Dearborn, etter at han var med på å lyve USA inn i krigen mot Irak i 2003.
Organisasjonen som står bak bilen, viser seg å være en støtteorganisasjon for Trump. Og på det sosiale mediet Truth Social skriver Trump selv:
«Hvorfor skulle muslimer støtte lyvende Kamala Harris når hun omfavner muslimhatende Liz Cheney, en total taper, hvis far brakte år med krig og død til Midtøsten?»
Trump jobber på flere fronter for å utnytte den vanskelige situasjonen Demokratene har satt seg i her i Michigan. Han får også hjelp av Elon Musk. Til muslimske velgere pøser Tesla-milliardærenes valgkamporganisasjon nå på med annonser som kritiserer Kamala for å støtte Israel, mens Israel-vennlige velgere tvert imot får se annonser der Kamala framstilles som Hamas-elsker.
Nye allianser
Aksjonen til Ahmed Ghanim skal starte utafor biblioteket i Dearborn denne lørdagen. Derfra er det kort vei til stemmelokalet. Av over 100.000 velgerne som stemte blankt i Demokratenes primærvalg, var bare rundt 10 prosent arabisk-amerikanske velgere.
Det har bidratt til et inntrykk av arabisk-amerikansk apati, en tendens som ikke akkurat styrker inntrykket av disse velgerne som en viktig politisk kraft. Nå er målet å vise at arabisk-amerikanske velgere kan mobiliseres og må tas på alvor.
Når vi nærmer oss biblioteket, ser vi en gruppe menn kledd i svart og gult stå langs veien med et flagg i samme farger og noen selvlagde pappskilt. Mennene jubler hver gang forbipasserende biler tuter til støtte. «Proud Boys» står det på genserne til flere av dem.
Er de her for å skremme den arabisk-amerikanske befolkningen, lurer vi på. En fyr med solbriller, skjegg og svart skaut på hodet som kaller seg «Moonshine», vil bare si at de er her fordi de har rett til det, fordi «USA fortsatt, så vidt det er, er et fritt land».
Mindre enn hundre meter unna, på bibliotekets trapper, rigger representanter for arabisk-amerikanske organisasjoner opp høyttalere og mikrofoner.
En av arrangørene, Shadi Abdulracek (40), vet ikke om det er tilfeldig eller ikke at Proud Boys står akkurat her i dag. Men, sier han, nå har vi på en måte noe felles, et ønske om «Amerika først», et ønske om at USAs penger ikke skal gå til å finansiere kriger som den i Gaza.
I den sure vinden står Zaynah Jadallah (24) og leser over det hun skal si. Hun forteller at unge arabisk-amerikanere har blitt «mer mobiliserte enn vi noensinne har vært» i løpet av det siste året.
Vi hører fra flere disse dagene i Dearborn, at det ikke bare handler om studentprotestene som har foregått på amerikanske universiteter, der studenter har krevd boikott av Israel. Nei, midt i alt det vonde, så har mange «våknet». Det inngås breie allianser, som inkluderer jøder, kristne og representanter fra LHBTQ-miljøet, som også er til stede her i dag. Dette skaper håp, sier folk, en drøm om at framtida vil bli bedre.
Sjansen til å slå tilbake
Når klokka passerer to, har Proud Boys forsvunnet. Men foreløpig står det bare litt i overkant av hundre mennesker her. Noen forteller at de hadde håpet det skulle komme flere, for å understreke at arabisk-amerikanske velgere er en maktfaktor. Men folk er både slitne, apatiske og redde for å protestere, får vi høre.
Ahmed Ghanim er selv seint ute, men kommer gående med et av barna sine, en sønn som holder en plakat. Dermed kan arrangement starte, og én etter én inntar talspersoner for ulike muslimske og arabisk-amerikanske organisasjoner den lille scenen på toppen av bibliotektrappa. Mellom tilhørere med keffiyeh og plakater i hendene løper andre barn med palestinske flagg.
Vi spør Ghanim hva han tenker om oppmøtet. Han sier at jo da, det kunne gjerne vært flere her. Men dette også bare er en start; han vil fortsette å mobilisere velgere fram mot valgdagen.
– Jeg kom selv fra et diktatur i Egypt. Og jeg forteller folk at forskjellen mellom USA og Egypt ikke er at systemet ikke er korrupt. Det er korrupt her også. Men forskjellen er at her har vi en sjanse til å slåss tilbake.
Han har fortsatt ikke fått noe svar på hvorfor han ble kastet ut av valgkampmøtet til Harris, forteller han.
Heftig veddemål
Stemmelokalet like ved ligger i et stort samfunnssenter der det også er treningssenter og svømmehall. Her kan man omtrent stå i stemmekø og se unge livvakter som kjefter på barn i boblebadet eller mødre med hijab som følger med fra bassengkanten.
Unge Rex Nazarko har nettopp vært inne og stemt på Jill Stein.
– Michigan vil sørge for at Kamala taper hele valget, sier han.
– Er det noe hun kan gjøre for å hindre det?
– Ja, innføre en våpenembargo, sier han og forsvinner inn i den enorme bussen Ahmed Ghanim har leid for å frakte velgere til stemmelokalet.
Ute på parkeringsplassen treffer vi først en rasende hvit dame, en Trump-tilhenger, som sier at Kamala Harris er dum som et brød, «har hun i det hele tatt en hjerne»?
Mens hun forsvinner inn for å stemme på Trump, kommer en hvit familie, en mor og en far med to døtre i tenårene andre. De forteller at de selvfølgelig har stemt på Kamala Harris. Hva tenker de om sinnet her i Dearborn?
De sier de at alle må gjøre sitt eget valg, «men vi stemmer ikke på en kriminell», med referanse til Trump.
– Og dette valget handler om kvinners rettigheter, om retten til å bestemme over egen kropp, sier mora og kikker bort på tenåringsdøtrene.
Kvelden før samlet Harris og Beyoncé tusenvis av mennesker i Texas med dette samme budskapet. Denne kvelden skal hun tilbake til Michigan, nå sammen med Michelle Obama, for å snakke om hvor viktig det er stå sammen mot Trump.
Samme kveld dukker også Trump opp i delstaten. Under et arrangement i Detroit henter han Hamtramck-ordfører Amer Ghalib, den første muslimske politikeren som støtter Trump, opp på scenen, sammen med en håndfull andre muslimske ledere.
– Vi støtter Trump fordi han lover fred, sier Ghalib.
Trump soler seg i deres nærvær. Han vet at det hele er en stor seier, en seier som kan sende ham tilbake til Det hvite hus.
Eller holder det helt inn for Harris? Det er åpenbart et heftig veddemål, men vi forlater Dearborn med et inntrykk av hun også her i Michigan, på samme måte som i Midtøsten, satser på at arabiske, ikke minst palestinske, krav kan ignoreres uten altfor store konsekvenser.
Svar skyldig
Noen dager etter vi har dratt fra Dearborn, dukker et bilde av Ahmed Ghanim på X. Der sitter han sammen med en smilende Ro Khanna, en av Demokratenes mest profilerte medlemmer i Kongressen.
Khanna skriver at Ghanim aldri skulle blitt kastet ut, og at han alltid er velkommen i partiet. Under svarer Ghanim «takk», men at han fortsatt «håper å høre fra kampanjen om hvorfor jeg ble fjernet, og hva de skjuler».
«Foreløpig nekter de å svare».
