I Klassekampen diskuteres for tiden «nedvekst». Hva snakker vi om her? Gulrøtter og kålrabi? Økonomisk akademia viser seg ganske ofte å ha mangler ved praktisk fundert språkbruk. Nedvekst er noe av det mest akademiske og tøvete jeg har sett i retning av nyord.
Allerede abonnent? Logg inn
Bjørn Vatne, leder av Den norske Forfatterforening (DnF), vil høyst sannsynlig bli historisk. Vatne blir trolig lederen som åpner DnF for hele forfatterfellesskapet med medlemskap etter forutsigbare kriterier. Han blir dermed lederen som bringer DnF på linje med sine skandinaviske søsterorganisasjoner og inn i den moderne tidsalder hvor åpenhet og inkludering er kjerneverdier. Ikke fordi Vatne selv brenner for saken. Nesten motsatt må man vel nesten si. I et innlegg 5. november forsøker Vatne å tåkelegge den voldsomme pengebruken i DnFs sekretariat og mistenkeliggjøre motivet for å etablere det åpne Forfatterforbundet (FF), under tittelen: «Mer til Ekeberg, mindre til fellesskapet?» Vatne burde kanskje være litt forsiktig med å mistenke andre for grådighet når han selv hever millionlønn betalt av DnFs medlemmer.
Jan Ove EkebergAndré Staalstrøms innlegg om Oslofjorden (Klassekampen 20. oktober) er en underlig rapsodi av stråmannsargumenter, insinuasjoner og noen få faktiske opplysninger, tilsynelatende ment å underbygge den bombastiske konklusjonen at selv en blind akademiker må innse nitrogenrensingens påståtte velsignelse for fjorden. Men dette overbeviser ikke. Han svekker saken ytterligere ved å trekke inn Indre Oslofjord, der ålegresset forsvinner til tross for at nitrogenbelastningen er kraftig redusert. Tyder ikke dette på at ålegresset dør av andre årsaker enn nitrogenbelastning? Og nettopp her ligger sakens kjerne: Hva er egentlig årsaken(e) til problemene? Jeg er ingen ekspert på vannøkologi, men jeg kan lese. Jo flere publikasjoner jeg går gjennom, og jo mer Staalstrøm skriver, desto tydeligere blir det for meg at årsakene til Oslofjordens bedrøvelige tilstand ikke er forstått. Derfor er det all grunn til å tvile på effekten av å redusere nitrogenbelastningen. Tvil er en ubehagelig tilstand, men visshet er latterlig (fritt etter Voltaire).
Lars BakkenI Klassekampen 4. november har Tarjei Ellingsen Røsvoll en lengre artikkel om departementenes rolle i den moderne demokratiske forvaltning av Stortingets vedtak og politiske målsettinger. Hovedbudskaper er at departementene i for stor grad er blitt politiske institusjoner. Ifølge forfatteren burde de i større grad konsentrere seg om faglig uavhengighet og rettssikkerhet. Sjøl om Røsvoll har mange gode poenger om departementenes mislykkede kontrollfunksjoner, oppfatter jeg artikkelen som et forsvar den snart to hundre år gamle embetsmannsstaten som blei utviklet av Fredrik Stang og Anton Martin Schweigaard fra midten av 1800-tallet. Jeg anbefaler i den forbindelse første del av Rune Slagstads bok om «De nasjonale strategier». Embetsmannsstaten sto i veien for den folkelige mobiliseringa som førte fram til parlamentarismens gjennombrudd og almen stemmerett. Det er ingen grunn til å vekke den til live igjen.
Eivind Stø