I alle mine år som kritiker har jeg, som de aller fleste andre kritikere, forsøkt å forstå hva det er som gjør at et litterært verk er godt. Hva skaper kvalitet? Hvorfor fungerer noen bøker, noen forfatterskap, så innmari bra, mens andre ikke gjør det? Det eneste svaret jeg klarer å finne, er språk: Alt avhenger av hvordan verket er skrevet, ikke hva det handler om. Det er i hvordan den litterære flammen brenner, og det er i hvordan den livsviktige følelsen av nødvendighet gir seg til kjenne. Om språkføringa er god, må boka gjerne handle om hva det enn skulle være.
Eirik Willysons andre roman er så tørr at den krakelerer.
Briste eller bære
