Anmeldelse

Livets høst

Det er ikke over før det er over for unikumet Willie Nelson.

Tom Skjeklesæther
WILLIE FOR PRESIDENT: Kanskje med den alltid pålitelige gitaren Trigger som visepresident? Foto: Pamela SpringsteenWILLIE FOR PRESIDENT: Kanskje med den alltid pålitelige gitaren Trigger som visepresident? Foto: Pamela Springsteen

Willie Nelson

Last Leaf on the Tree

Album

Legacy/Sony Music

Hva skal vi si, folkens? Willie Nelson, han som alene kan fylle opp karma-krateret Trump skaper, ble 91 i våres, og opprettholder en kreativitet og en aktivitet som hadde vært tøft for en som er en tredel av hans alder. Det er altså bare et knapt halvår siden han slapp utmerkede «The Border», der tittelkuttet, en episk og rørende Rodney Crowell-sang, spilte seg rett inn på den overfylte Best of Willie-plata.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.