Anmeldelse

Livets høst

Det er ikke over før det er over for unikumet Willie Nelson.

Tom Skjeklesæther
WILLIE FOR PRESIDENT: Kanskje med den alltid pålitelige gitaren Trigger som visepresident? Foto: Pamela SpringsteenWILLIE FOR PRESIDENT: Kanskje med den alltid pålitelige gitaren Trigger som visepresident? Foto: Pamela Springsteen

Willie Nelson

Last Leaf on the Tree

Album

Legacy/Sony Music

Hva skal vi si, folkens? Willie Nelson, han som alene kan fylle opp karma-krateret Trump skaper, ble 91 i våres, og opprettholder en kreativitet og en aktivitet som hadde vært tøft for en som er en tredel av hans alder. Det er altså bare et knapt halvår siden han slapp utmerkede «The Border», der tittelkuttet, en episk og rørende Rodney Crowell-sang, spilte seg rett inn på den overfylte Best of Willie-plata.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.