Anmeldelse

Livets høst

Det er ikke over før det er over for unikumet Willie Nelson.

Tom Skjeklesæther
WILLIE FOR PRESIDENT: Kanskje med den alltid pålitelige gitaren Trigger som visepresident? Foto: Pamela SpringsteenWILLIE FOR PRESIDENT: Kanskje med den alltid pålitelige gitaren Trigger som visepresident? Foto: Pamela Springsteen

Willie Nelson

Last Leaf on the Tree

Album

Legacy/Sony Music

Hva skal vi si, folkens? Willie Nelson, han som alene kan fylle opp karma-krateret Trump skaper, ble 91 i våres, og opprettholder en kreativitet og en aktivitet som hadde vært tøft for en som er en tredel av hans alder. Det er altså bare et knapt halvår siden han slapp utmerkede «The Border», der tittelkuttet, en episk og rørende Rodney Crowell-sang, spilte seg rett inn på den overfylte Best of Willie-plata.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Røtter og føtter

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.

Intervju

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Album

Mellom linjene

Enten det handler om eksistensiell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjostakovitsj.