Anmeldelse

Livets høst

Det er ikke over før det er over for unikumet Willie Nelson.

WILLIE FOR PRESIDENT: Kanskje med den alltid pålitelige gitaren Trigger som visepresident? Foto: Pamela SpringsteenWILLIE FOR PRESIDENT: Kanskje med den alltid pålitelige gitaren Trigger som visepresident? Foto: Pamela Springsteen

Willie Nelson

Last Leaf on the Tree

Album

Legacy/Sony Music

Hva skal vi si, folkens? Willie Nelson, han som alene kan fylle opp karma-krateret Trump skaper, ble 91 i våres, og opprettholder en kreativitet og en aktivitet som hadde vært tøft for en som er en tredel av hans alder. Det er altså bare et knapt halvår siden han slapp utmerkede «The Border», der tittelkuttet, en episk og rørende Rodney Crowell-sang, spilte seg rett inn på den overfylte Best of Willie-plata.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.