Anmeldelse

Livets høst

Det er ikke over før det er over for unikumet Willie Nelson.

Tom Skjeklesæther
WILLIE FOR PRESIDENT: Kanskje med den alltid pålitelige gitaren Trigger som visepresident? Foto: Pamela SpringsteenWILLIE FOR PRESIDENT: Kanskje med den alltid pålitelige gitaren Trigger som visepresident? Foto: Pamela Springsteen
Album

Willie Nelson

Last Leaf on the Tree

Album

Legacy/Sony Music

Hva skal vi si, folkens? Willie Nelson, han som alene kan fylle opp karma-krateret Trump skaper, ble 91 i våres, og opprettholder en kreativitet og en aktivitet som hadde vært tøft for en som er en tredel av hans alder. Det er altså bare et knapt halvår siden han slapp utmerkede «The Border», der tittelkuttet, en episk og rørende Rodney Crowell-sang, spilte seg rett inn på den overfylte Best of Willie-plata.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Ved veis ende

Sly Stone (1943-2025)

Han ble født Sylvester Stewart i mars 1943, men da han gikk bort denne uka, refererte selv familien til ham som Sly Stone. Det var kallenavnet han tok i offentligheten – først lokalt fra midten av sekstitallet, da han var radio-DJ på San Francisco-stasjonen KSOL. Unge Sly ga ut sin første plate som 13-åring, sammen med tre av søsknene, som gospel-familiekvartetten The Stewart Four. Og i årene før gjennombruddet med sitt banebrytende band The Family Stone, spilte han gigs på den lokale klubbscenen, produserte andre artister (blant dem en tidlig versjon av Grateful Dead og en ung Grace Slick) og slukte klassisk musikkteori på egen hånd. Sly var et musikalsk unikum, et vidunderbarn som kunne blitt nær sagt hva som helst. Han var født inn i et segregert, fundamentalt rasistisk USA., men i en epoke hvor det åpnet seg en mulighet for en ung, svart mann til å i alle fall bli noe. Den fliken av en mulighet grep han ambisiøst og lidenskapelig.

Reportasje

Ålstars

Valkyrien Allstars har spilt seg opp til å bli et av Norges viktigste band. Vi ble med dem til et sted av spesiell betydning.

Kommentar

Musikkens drag

Det finnes en måned i året hvor alt smelter sammen: lyder, folk og generasjoner: juni – den offisielle musikkens måned. Når Musikkfest (tidligere kalt Musikkens dag) går av stabelen i en rekke byer første lørdagen i juni, når festivalene begynner å innta parker, torg og bakgårder, minnes vi hvorfor musikken fortsatt er et av våre sterkeste sosiale lim. Og det hele bæres i stor grad av frivillighetens hender. I Stavanger var forrige uke en eksepsjonelt bra musikkuke. Det startet med at den frivilligdrevet konsertrekken Miksteip lanserte en dobbelvinyl med liveopptak fra 10-årsjubileumsfeiringen tidligere i år, spilt i sin helhet med paneldebatt og konserter. Miksteip oppsto på initiativ fra Folken sine frivillige, med et ønske om å gi byens uetablerte band en scene å spille på. Miksteip er ikke bare en konsertrekke, der nær 200 band har fått prøve seg gjennom årene. Det er også et prosjekt for gode musikalske vekstvilkår, både på, av og bak scenen.