Essay

Herregud, Joni

Joni Mitchell har ingen tid å miste, og er i en befriende fase av artistlivet der veien inn og ut av alvoret er kort.

JONI & BRANDI: Mitchell til venstre og Carlile til høyre. Her avbildet under Grammy Awards tidligere i år. Foto: John Shearer/Getty ImagesJONI & BRANDI: Mitchell til venstre og Carlile til høyre. Her avbildet under Grammy Awards tidligere i år. Foto: John Shearer/Getty Images

Snart 81 år gamle Joni Mitchell har mirakuløst gjenoppstått fra nær-døden, mer savnet og omfavnet enn noen gang. For meg og utallige andre musikere og mennesker er hun stadig en av de aller største, og en vi var forsont med å aldri få oppleve på scenen igjen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.