I en Fokus-kommentar i denne avisen 17. juni stiller Ragnar Skre spørsmål ved om EU er til å stole på som et fredsprosjekt. Hans røde tråd er motvilje mot EU. Intet annet. Utgangspunktet synes å være at landegrensers ukrenkelighet i beste fall må betraktes som en relativ intensjon, og at stater med frosne konflikter må akseptere sin skjebne. Skre byr på to nye diplomatiske prinsipper. Det første er at fredsvilje først kan dømmes etter en (tilbakeskuende) analyse av konsekvensene av politikken som er blitt ført. Den logiske følgen av dette blir at Ukraina er en krigshisser som våget å sette seg opp mot væpnet russisk intervensjon, og EU blir en medansvarlig støttespiller. Åpenbart trumfer Skres første prinsipp FN-paktens artikkel 2 – maktforbudet, og artikkel 51 – retten til selvforsvar. Det andre prinsippet er at politisk lederskap og søken etter akseptable kompromisser i sin natur er udemokratiske handlinger.
Helge ArnliMarius Borg Høiby ble dømt for to voldtekter og vold i nære relasjoner, samtidig som han ble frifunnet for to voldtektstiltaler. Høiby har anket dommen, og saken skal derfor behandles på nytt. Den juridiske prosessen er med andre ord langt fra over. For dem som har stått frem og fortalt om vold og overgrep, har dette vært en lang og krevende prosess. Å forklare seg om slike erfaringer i offentligheten og i rettssystemet krever mye. Derfor håper vi at den videre behandlingen av saken oppleves så god som mulig for de utsatte. Selv om retten nå har sagt sitt i første omgang, sitter vi igjen med spørsmål knyttet til hvordan saken er vurdert. For oss fremstår det som om retten i stor grad har behandlet de ulike hendelsene hver for seg, uten å legge avgjørende vekt på eventuelle handlingsmønstre. Det kan være at dette blir vurdert annerledes i neste rettsrunde. Uansett utfall, er det viktig at oppmerksomheten rundt denne saken ikke stopper ved én person eller én dom.
Ane Fossum og Lotta BrännströmI Klassekampen 15. juni advarer Fagforbundet og Fellesorganisasjonen mot en «privat boom» innen helse- og omsorgstjenester til yngre brukere. Her bommer de helt med kritikken sin. Spørsmålet bør være: hvordan kan kommunene tilby de beste tjenestene til sine innbyggere? For det første er det viktig å ha et faktum klart: når det offentlige inngår en avtale med én eller flere private leverandører for å levere rettighetsbaserte tjenester på vegne av kommunen er ikke dette privatisering. Da er det en offentlig og rettighetsbasert helsetjeneste. Lederen av Fagforbundet sier at helse- og omsorgstjenester er kjernen i oppgavene til kommunene, og bør drives i egenregi. Det er åpenbart viktigere for henne hvem som sikrer verdige og gode tilbud til innbyggerne med størst behov, enn at innbyggerne får et tilbud. Det er også interessant at det for Fagforbundet er viktigere å fortsette kampen mot sine egne medlemmers arbeidsgivere i privat sektor enn å opprettholde arbeidsplasser og sikre at grunnleggende pasient- og brukerrettigheter ivaretas for innbyggerne. Norske kommuner har ikke ubemerket satt yngre brukere på anbud, slik det påstås.
Karita Bekkemellem