Akkurat nå

Bedre, bedre

Nei, vi kan ikke annet enn å slå fast at det går bra nå i oktober 2044. Klassekampens framtidskorrespondent kan melde om at bygdeopprøret endelig er knust og at den endelige utredningen om en endelig fylkessammenslåing er endelig levert hovedstadsminister Abid Raja til trampeklapp fra en fullsatt pressesal i Oslo Konserthus.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Moteløven

Gubbefaktoren øker år for år, og det hjelper ikke akkurat på at arbeidsplassen kryr av unge og vitale mennesker. Kjappe på tastaturet, enda kjappere i replikken og fullt på høyde med sin tid. Det er lett å føle seg gammel i slike omgivelser. Alderen får man ikke gjort noe med, men det finnes måter å kompensere på, for eksempel gjennom klesveien. Da kan man også utnytte at man befinner seg i et ungt og vitalt miljø. En av mine yngre kolleger er nemlig berømt og beryktet for sin elegante og moteriktige bekledning. Det går faktisk rykter om at flere av mine andre mannlige arbeidskamerater har denne moteløven som rettesnor og veileder før de selv går i butikken for å handle. Dette har jeg selvsagt lagt meg på minnet.

Oppdra­gelse

Det snakkes ofte om disiplinproblemer og at den oppvoksende slekt har mistet respekten voksne. Jeg kjenner flere som har fått ei skyllebøtte med invektiver og nedsettende karakteristikker fra fremmede barn. «Det hadde vi aldri turt da jeg var ung», er det faste omkvedet. Oppmerksomheten rundt barns rettigheter har definitivt økt etter at jeg vokste opp på 1980-tallet. Da var temaet stort sett begrenset til NRKs «Jul i Skomakergata» hvor dukkefiguren Jon Blund kolporterte FNs barnekonvensjon. Siden den gang er det blitt bygget opp en solid infrastruktur som slår ring om barnas juridiske rettigheter. Hva er grunnen til at vi ikke slang med leppa til fremmede voksne på 1980-tallet? Svaret kan besvares med anekdote fra barndommen: En av mine jevnaldrende – vi kan kalle ham Roger – hadde en far med udiskutabel autoritet. I bursdagsselskapene hjemme hos Roger var det aldri noe tull.

Taftkjolen

Farmora mi var født i 1894. Hun levde til hun var nesten 95 år, og de samfunnsendringene hun opplevde, var ikke små. Fra oppvekst med vannbæring, oljelampe og robåter, til tv, vannklosett og fly. Hun var nysgjerrig og åpen for nye ting. Som noenogåttiåring var hun svært stolt da hun fikk sitte på med naboen på snøskuter. Yndlingslesestoffet var romaner av Barbara Cartland. Sistnevnte ble omtalt som «ho Gartland» og berømmet for fravær av sexskildringer.