Bedre, bedre

Fyllerør

Det var fredag, og jeg hadde plutselig kommet i besittelse av en konsertbillett, Jokke tolket av POING med venner. Rock, glasskår og spy skulle møte kontrabass, trekkspill og eksperimentell vokal, hvorfor ikke, og det er noe med å plutselig ha konsertbillett på en fredag som åpner et vindu til et liv med få planer, lite penger og en enorm lengsel – jeg orker ikke tanken på å gå ned til min seng / Ligge der i mørket og lytte til min by … Det liksom dirret i lufta, mellom skallede isser og grå manker som hadde fått med seg Jokke på 1980-tallet, og forhenværende gamlisungdom som undertegnede, som ramlet over rockepoeten i tjueåra og følte … noe. Noe som kan få godt voksne menn til å gaule med på refrenger som kunne vært skrevet av en 14 år gammel emojente: Nederlag på nederlag / Så kutter jeg pulsen med en sag. Å, det er lett å le av – her er vi, en gjeng med middelaldrende kulturtyper, AFP eller pensjonssparing og trening i arbeidstid, som gauler om tørst og selvforakt, om å bli banka opp og ruse seg fordervet. Ha … Men kanskje er det den tredje ølen som lander, for plutselig ser jeg noe annet: Rundt om i Norge sitter det folk på jobb i kommunen eller på en skole eller som IT-konsulent med noe falmet pønk i hjertet, noen følelser som er for store til å gi fri bane, men som tyter ut av alle sprekker med en gang noen setter i et riff. Om vi bare hadde litt mer kontakt med dette, tenker jeg, mens også jeg gauler med, det sårbare og teite og famlende i oss, røret i sjela, den menneskelige tilstand, der altså, som liksom aldri passer i hverdagen. Kanskje hadde vi klart å se hverandre bedre, de som fikk ting på stell og de som føler seg som verdiløse menn eller kvinner? En by som alle rømmer til / En kirkegård av drømmer / Hvor ingen veit helt hva dem vil / Eller hvordan dem skal få det til.