Vi er i sentrum av dansegulvets metaforiske flora. Noen av blomstene er velkjente. Pionerene som gründer gulvet. De som henger seg på, men holder seg i utkanten. Satellittene som sittedanser i en sofa nær deg eller sprader til baren med ekstra piff i takt med anleggets toner. De som sitter i et hjørne, sender stjålne blikk mot danserne og forbanner egen selvbevissthet og litt for lave promille.