Uttrykket «å ta hensyn til framtidige generasjoner» dukker opp stadig oftere i politisk debatt. I regjeringens handlingsplan for naturmangfold fra september i år kan vi lese at Norge har en lang tradisjon for bærekraftig forvaltning av naturen. Ifølge planen skal dette være en grunnleggende del av norsk kultur og tankesett, som sikrer at vi bevarer naturen for kommende generasjoner. Samtidig står det på Norges Banks nettsider at: «Formålet med Oljefondet er å sikre en langsiktig forvaltning av inntektene fra Norges olje- og gassressurser, slik at formuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode.»
Både landets naturmangfold og oljeformuen skal sikres for framtidige generasjoner. Begge deler høres fint ut, særlig hver for seg. Spørsmålet er om det følges opp i praksis.
Livet vi lever i dag, er en økende trussel mot framtidige generasjoner. De som er unge i dag, vil oppleve langt flere skogbranner, flommer, tørkeperioder og hetebølger i løpet av livet enn dagens voksne. Vi påvirker framtidens økosystem mer enn noen gang tidligere. De som ennå ikke er født, har ingen innflytelse på beslutninger som er avgjørende for deres liv. Det gir dagens generasjoner et stort ansvar.
Dette ansvaret er for viktig til å bli redusert til luftig retorikk, som skal legitimere kortsiktige politiske ordninger. Politiske utsagn er ikke bare pynt eller moralske oppfordringer. De er mer eller mindre konkrete løfter. I Norge eksisterer det politiske ordninger som er begrunnet med hensyn til framtidige generasjoner. Oljefondet er ett eksempel. De gjør det mulig å undersøke konkret om og hvordan politiske myndigheter praktiserer det hensynet de sier at de tar.
Dette har jeg gjort i boken «Showing Social Solidarity with Future Generations», som ble utgitt av Routledge denne høsten. I boken undersøker jeg hvordan Norge har forpliktet seg til å ta hensyn til framtidige generasjoner på fire politiske, juridiske og økonomiske områder. For å sette dette i perspektiv har jeg sammenliknet med tilsvarende tiltak i Tyskland. Både Norge og Tyskland er rike og godt organiserte stater. Hvis noen skulle være i stand til å følge opp sine løfter, er det dem.
I undersøkelsen har jeg valgt å gå ut fra solidaritetsbegrepet, men solidaritet er et ord med mange betydninger. En kjernebetydning er at solidaritet bygger på gjensidig støtte mellom likeverdige parter. Her skiller den seg fra veldedighet, som forutsetter ulikhet. Siden solidaritet bygger på gjensidighet, kan det være vanskelig å forestille seg at man kan være solidarisk med mennesker som ennå ikke er født. Det har derfor vært nødvendig å presisere et solidaritetsbegrep som gjør dette mulig. Det kombinerer to dimensjoner.
Den første dimensjonen er en idé om at gjensidigheten kan være indirekte. Man gir noe til en person, men det er ikke nødvendigvis den samme personen som gir noe tilbake. Dette er prinsippet bak velferdsstaten. Vi betaler inn penger til fellesskapet, men vet ikke hvem som mottar støtten. En slik gjensidighet kan også krysse generasjonsgrensene.
Den andre dimensjonen er en vilje til å opprette selvpålagte institusjonelle bindinger. Disse bindingene er nødvendige for å sikre at de ressursene som skal overføres, faktisk blir overført. De må være overordnet den daglige politikken, slik at myndighetene er tvunget til å følge opp langsiktige politiske mål.
Sammen gjør disse to dimensjonene solidaritetsbegrepet til et redskap som kan brukes til å undersøke hvordan forpliktelsene overfor våre etterkommere blir fulgt opp. For å gi et større bilde analyserer jeg tre nivåer: globalt, nasjonalt på tvers av land og ulike politikkområder.
Det viktigste globale prosjektet er FNs 2030-agenda. I denne har FN vedtatt 17 bærekraftmål som skal gjelde alle land. I realiteten er agenda 2030 et ambisiøst program for å endre verden totalt i løpet av det 21. århundre. Den ble vedtatt i 2015, og senest i slutten av september i år ble FNs medlemsland enige om å følge opp agendaen med en Framtidspakt. Hensikten med den er å følge opp agendaen med politisk handling. Agenda 2030 går nemlig ikke på skinner. På det globale planet har man vedtatt flotte forpliktelser, men når målene skal iverksettes av nasjonalstatene, svikter det. Problemet oppstår i overgangen mellom internasjonale avtaler og nasjonalstatene, for landene følger ikke opp det de selv har vedtatt i FN.
Dette er tydelig i både Norges og Tysklands iverksetting av bærekraftmålene. Ingen av landene når de bærekraftmålene som dreier seg om produksjon og bruk av fossilt brensel. Norge produserer olje og gass, mens Tyskland brenner opp gassen. I Norge er ansvaret for bærekraftmålene fordelt til interne prosesser i departementene, og på den måten har de forsvunnet fra den offentlige debatten. I Tyskland kommer problemene mer fram i offentligheten, blant annet fordi landet har et uavhengig råd for bærekraft, samtidig som et eget utvalg i parlamentet skal sikre at bærekraftmålene blir fulgt.
I enkelte land og regioner, som Canada og Wales, har man opprettet en egen, uavhengig politisk institusjon som skal sikre at myndighetene ivaretar hensynet til framtidige generasjoner. Disse institusjonene er som regel uten særlig makt, men de fyller den viktige oppgaven å minne om behovet for å tenke og handle langsiktig. Verken Norge eller Tyskland har opprettet frie institusjoner med et slikt mandat.
Hvis norske myndigheter virkelig mener at dagens politiske beslutninger skal ta hensyn til framtidige generasjoner, kan de begynne med å opprette en slik institusjon. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) kan tjene som forbilde. Den vil legge press på at langsiktige politiske beslutninger ikke bare skal et økonomisk fokus. Den kunne også fått ansvar for å passe på Norges oppfølging av bærekraftmålene i Agenda 2030.
«Vi påvirker framtidens økosystem mer enn noen gang tidligere»
Både Norge og Tyskland har utmerkete bestemmelser i sine grunnlover. De krever at vi skal ta hensyn til framtidens generasjoner. Den norske grunnlovens paragraf 112 sier at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Den tyske grunnloven har en tilsvarende paragraf.
Disse bestemmelsene har gjort det mulig å påvirke miljøpolitikken gjennom klimasøksmål, og både i Norge og Tyskland har vi hatt flere slike rettssaker.
De to klimasøksmålene jeg har analysert i boken, viser hvordan rettssakene skaper et nytt politisk handlingsrom. Ved å flytte sine aktiviteter fra gatene og inn i rettssalen har unge voksne bidratt til at forståelsen av hvordan stater skal påta seg ansvar for framtidige generasjoner, er i langsom endring. Vi ser det tydeligst i den tyske forfatningsdomstolens kjennelse fra 2021. Den la vekt på at dagens handlinger får konsekvenser for framtidige generasjoner, og at dette må få betydning for både rettspraksis og politikk. Domstolen ba lovgiverne stramme inn tiltakene i klimaloven, fordi de overførte for stor belastning til framtidige generasjoner. Loven er nå endret.
I det norske klimasøksmålet stod petroleumsvirksomheten, som er landets mest lønnsomme industri, opp mot klimaendringene og naturmangfold, som er de mest kritiske utfordringene verden står overfor. Høyesterett valgte å tolke Grunnloven slik at domstolen ikke skal gripe inn i politikken, og derfor tapte miljøorganisasjonene i 2020. Saken er brakt inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), hvor den fortsatt er til behandling. Uansett hva dommen blir, fører rettssaken til at spørsmålet får politisk oppmerksomhet.
De mest effektive institusjonelle bindingene som er begrunnet med hensyn til framtidige generasjoner, finner vi innen finans. Tyskland opererer med en streng gjeldsbremse (Schuldenbremse) for å forhindre at staten overfører en stor offentlig gjeld til kommende generasjoner. Som vi alt har sett, er formålet med det norske Oljefondet å spare til framtidige generasjoner.
Disse finansielle reguleringene er viktige, fordi de viser at det er mulig å innføre strenge institusjonelle bindinger som blir fulgt opp i praksis. Men ut fra formålet med å ta hensyn til framtidige generasjoner er de mangelfulle, siden de utelukkende dreier seg om penger. De tar ikke hensyn til hvilke naturressurser som blir brukt eller spart. Dette er ordninger som sørger for at vi overfører verdier mellom generasjoner, og verdiene er omregnet til penger. Miljøkrisene dreier seg ikke om pengemangel, men om ressursbruk. Grunnlaget for slike ordninger må derfor være en diskusjon om hvilke ressurser vi vil bevare, og hva vi kan koste på oss å bruke. Naturmangfold er vanskelig å gjenopprette, og det kan hende at framtidens mennesker har mer behov for olje og gass på havbunnen enn finansielle investeringer i utlandet.
Resultatene av mine undersøkelser kan virke nedslående. Et solidaritetsbegrep som peker på institusjonelle bindinger gir oss likevel nyttig innsikt, fordi det viser hvor forbindelsen mellom løfter og handling svikter. I Agenda 2030 oppstår svikten i overgangen mellom globalt og nasjonalt nivå. De politiske institusjonene som skal sikre framtidige generasjoner i nasjonalstatene, er svake eller fraværende. De juridiske forpliktelsene i grunnlovene blir ikke alltid fulgt opp av domstolene, selv om klimasøksmålene har åpnet et nytt politisk rom. De økonomiske bindingene som vi ser virke i praksis, er endimensjonale og tar ikke hensyn til naturressursene.
Skal vi følge opp løftene om å ta hensyn til våre etterkommere, må vi gripe inn på disse punktene. Institusjonelle bindinger er helt nødvendige hvis løftene om å ta hensyn til framtidig generasjoner skal følges opp i praksis. Spørsmålet er hvem vi ønsker å være. Hva skal vi som lever i dag, overlevere til dem som kommer etter oss?
