År for år, måned for måned, dag for dag, time for time, minutt for minutt, sekund for sekund mister vi uerstattelig natur. En åpenbar tragedie, men også en god anledning til å snakke om de virkelig viktige tingene i livet og på planeten.
Allerede abonnent? Logg inn
En gang hadde vi opprydning i kollektivet. Skikkelig opprydning. Min ene romkamerat hadde vært på et lengre opphold i India. Der hadde hun bodd i en liten landsby med en rekke andre kvinner som sammen var på en slags reise. Min romkamerat er jordmor, og jeg må innrømme at jeg trodde hun skulle på en hederlig reise for å bistå indiske kvinner med fødsel og barseltid. Så feil kan man ta. Da hun returnerte, kastet hun alt sukker, all gjær- og lys melbakst, unaturlige søtningsmidler, koffein og salte produkter i bosset. Nå skulle vi spise rett, proklamerte hun stolt som en moderne Kristus. Jeg forsto ikke hvorfor det måtte til, men hva visste vel jeg, en enkel, barnløs humaniorastudent. Men plutselig kom det for en dag: Hun hadde ikke hjulpet fødende kvinner, men betalt 70 000 kroner for å rense kroppen for toxics, altså giftige materialer.
UlvemorIgjen. Det begynner å ule i systemene, og vi avbrytes i hva enn vi gjør. For undertegnedes del middag. Jeg er altfor gammel til å bo i studentby, men fort gjort når det er lettere å søke på Samordna opptak enn Finn.no. «You’re not you when you’re hungry» stemmer så visst. Nedtrykt av selvmedlidenhet tar jeg på meg flip-flops og går til trappa, for å legge ut på odysseen ned de sju etasjene til bakkeplan. Det blir for dumt å brenne inne, gjør det ikke? Flere tenker som meg og vi sleper oss ned trappegangen. Ved inngangsdøra henger en tavle som avslører hvilken leilighet djevelskapen begynte.
Implodert prinsesseJeg begynner å bli ganske overbevist om at det er en klar sammenheng mellom hvor ujålete politikere er og hvor små økonomiske forskjeller det er i et land. La meg forklare. Teorien er at jo mer superstjernekultur det er, jo mer ekstrem er forskjellen mellom fattige og rike i det landet. Litt for enkelt? Det er sikkert noen forskere som river seg i håret nå. Jeg tror likevel jeg er inne på noe. Det er ikke bare Trump som liker å ha et dramatisk show rundt seg når han fraktes fra A til B. Har du noen gang sett afrikanske statsledere på motorveien? Indias president Narendra Modi? Putin? Eller kronprinsen i Saudi-Arabia? De elsker å bli eskortert. Og de elsker at folk ser dem, et sikkerhetsmessig paradoks.
Jojozhina