I en av Nasjonalmuseets designsaler henger en blåkledd fyr med et enormt glis fylt av en tilsvarende gigantisk tanngard. På hodet har han en rund hatt, over øynene et par heldekkende hvite briller og foran seg en brun hund.
Til venstre for herren med gapet finnes et lite bilde i bildet. Motivet – den britiske skuespilleren Boris Karloff i 1930-årenes «Frankenstein»-filmatiseringer – antyder hele illustrasjonens funksjon. Hattemannen støtter seg på en hvit søyle fylt med skrift som forteller enda tydeligere: Ordene utgjør programmet til Cinemateket i Trondheim våren 1994. Plakaten ble laget av bysbarnet Kim Hiorthøy, som den våren fylte 21.
30 år senere har Hiorthøy oppnådd en særegen posisjon i norsk kulturliv: som den illustratøren, formgiveren og billedkunstneren plakaten antydet, men i tillegg som musiker og filmskaper. Hiorthøy nøyde seg nemlig på ingen måte med å lage markedsføringsmateriell for andre. Han fotograferte og regisserte etter hvert også filmer selv – og lagde musikk til dem.
Et særlig langvarig forhold mellom Hiorthøy og landets filmbransje har kommet til uttrykk i katalogene til det ovennevnte cinematekets søsterinstitusjon i hovedstaden, som i høst har fylt 40 år. Siden 1996 har en Hiorthøy-illustrasjon prydet forsidene til Cinematekets programkatalog. I fellesskap utgjør de et sjeldent omfattende billedgalleri.
Ikke bare understreker prioriteringen dialogen kunstartene imellom. Den har dessuten gitt institusjonen en uvanlig markant visuell identitet – og Hiorthøy en synlig og viktig arena. Høstens mørke utbrettvariant er karakteristisk: en gruppe menneskefigurer – én fotograferer, to danser, en fjerde later til å skrike – på samme tid skilt og knyttet sammen av illustratørens buktende streker.
Cinemateket åpnet offisielt i september 1984 – med en visning av klassikeren «Tatt av vinden» (1939) og programmer med ikke bare amerikansk, men også fransk og rumensk film. Tyve år etter svenskene – og 48 år etter grunnleggelsen av det sagnomsuste Cinémathèque francaise – fikk Oslos befolkning et cinematek å oppsøke.
I saler som er oppkalt etter filmpioner-paret Lillebil og Tancred Ibsen, har Cinemateket feiret jubileet med gratis medlemsvisninger av typiske filmklubb-bidrag som franskmannen Jean Vigos «L’Atalante» (1934) og ungareren Béla Tarrs «Sátantángó» (1994), det over syv timer lange verket den amerikanske forfatteren Susan Sontag hevdet at hun ville ha likt å se hvert år så lenge hun levde.
«Et cinematek er for filmen det biblioteket er for bøkene og museet er for kunsten. Det er et sted med hukommelse», bemerker Cinemateket, som har Norsk filminstitutt i ryggen, i forbindelse med jubileet og fortsetter: «Et cinematek skal bidra til å forme filmkulturen som skal frambringe nye filmer og nye talenter.»
«Jeg har sett så mange uforglemmelige filmer der at jeg ikke aner hvilke jeg skal nevne først»
Dét har institusjonen i Oslos kvadratur gjort til gagns: Flere enn én fremtredende norsk regissør har mottatt formende impulser i kinomørket i Dronningens gate 16. Joachim Trier og Eskil Vogt, for eksempel, begynte tidlig å gå på Cinemateket sammen. Selv har jeg sett så mange uforglemmelige filmer der at jeg ikke aner hvilke jeg skal nevne først.
I senere år har visningsstedet fått tilsvarende filmkulturelt nysgjerrige utfordrere andre steder i hovedstaden: først Kunstnernes Hus Kino, så Vega. I nærheten av den bredden «originalen» tilbyr, er imidlertid ingen av dem.
Selv hadde jeg nylig gleden av å se fem av de iøynefallende varierte kortfilmene til den norske regissøren Laila Mikkelsen (1940–2023) der: fra det overraskende dristige journalistiske prosjektet «OBOS og byen» til den karakteristisk ordknappe Kjell Askildsen-filmatiseringen «Et spann av tid», begge skapt i 1971. Samme kveld fulgte Alain Resnais’ utpreget franske «Min onkel i Amerika» (1980), «Månedens klassiker» i oktober.
Noen dager tidligere hadde jeg sett Lisa Immordino Vreelands dokumentarfilm «Peggy Guggenheim: Art Addict» (2015), om den outrerte samleren i tittelen, og de tilsvarende amerikanske Coen-brødrenes absurde babydrama «Raising Arizona» (1987).
Denne variasjonen er typisk: I 2024 strekker tilbudet seg langt utover den indie-smaken som har preget mang en filmklubb. Høstkatalogens kategorier spenner fra iransk film til «Månedens Nicolas Cage», fra «Musikalsøndag» til «Barnas filmrom». Avantgarde-bilder fra 1960-årene dekkes av kortfilmer signert Fluxus-kunstnere som George Maciunas, Nam June Paik og Ben Vautier.
I motsatt ende står «Hodet over vannet» (1993) og «Max Manus» (2008), representanter for de kommersielle delene av det norske filmmiljøet. Begge vises fordi produsenten bak dem, John M. Jacobsen – som har uttalt at han var opptatt av markedet der andre filminteresserte var opptatt av regissørene – fyller 80 i desember.
Noen ganger kan det være en glede å forsvinne ned i kinosetet som en av få i rommet. På den annen side slutter jeg aldri å bli overrasket av hvor mange som kan finne på å dukke opp på Cinematekets nisjevisninger: Hvem ville ha trodd at fenomenet Peggy Guggenheim skulle trekke bortimot full storsal 45 år etter sin død – i en by som på ingen måte er kulturelt på bølgelengde med den typen venetianske palasser kunstmesenen holdt til i?
I de 40 årene som er gått, har filmbransjen rundt Cinemateket endret seg radikalt: 1980-årenes videoer ble utfordret av årtusenskiftets dvd-filmer, som på sin side fikk avløsning av vår tids digitale strømmetjenester. Kinoene har merket konkurransen fra dem alle. Likevel er Lillebil og Tancred, sammen med landets fortsatt tallrike øvrige saler, hver kveld med på å demonstrere at film er og blir best på det store lerretet.
Hadde det ikke vært for at jeg er opptatt da, skulle jeg den første torsdagen i november ha gått dit og opplevd en av mine store oppdagelser på Cinemateket om igjen: den svenske filmskaperen Jan Troells monumentale portrett av hjemlandet sitt fra 1988, «Sagolandet».
