Anmeldelse

Midtlivskrise

No. 4 mister det stedsspesifikke av syne.

Aslaug Olette Klausen
NO. 4: Er i dag ute med album nummer 5. Foto: Sara Angelica SpillingNO. 4: Er i dag ute med album nummer 5. Foto: Sara Angelica Spilling

No. 4

Indre liv | Samkjørt

Album

I låta «Dum og lovende» synger visepopgruppa No. 4 inderlig om ungt hjerte og ungt sinn – slik bare den som for lengst er over sin første ungdom kan synge det. Oslo-trioen har i et drøyt tiår sjarmert et omfangsrikt publikum, særlig i hovedstadsområdet. Men antall Spellemann-nominasjoner, øvrige priser og deres over gjennomsnittet hederlige konsert-rykte, forteller noe om at det for mange er mye mer enn osloromantikk å hente fra Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.