Musikkfilm

Jakten på seg selv

Musikkdokumentaren om Sondre Justad er full av klisjeer. Men klisjeer kan også være sanne.

Charlotte Myrbråten
STOR ARTIST, STORE FØLELSER: Sondre Justad har grep om publikummet sitt. Foto: Ymer MediaSTOR ARTIST, STORE FØLELSER: Sondre Justad har grep om publikummet sitt. Foto: Ymer Media

Riv i hjertet: En film om Sondre Justad

Film

Dokumentar, Norge, 1t. 50min.

Regi: Trond Kvig Andreassen

På kino fra i dag av

Det er ti år siden Sondre Justad startet musikerkarrieren. Og Justad, som er kjent for å tenke stort, markerer dette med en kinofilm om seg selv på nesten to timer. Men så har også Justad masse materiale fra eget liv som gjør seg helt perfekt i et slikt type prosjekt. For eksempel er et formativt barndomsbesøk i Jahn Teigens studio (der Justad ville synge «Dancing in the Moonlight») nøye dokumentert.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.