Anmeldelse

Et annet rekviem

Kor og orkester løfter en eksperimentell og suveren Mozart-innspilling.

PICHON: Fransk fiolinist som også er pianist som også er sanger som også er dirigent som grunnla Pygmalion i 2006, da han var 22. Foto: Harmonia MundiPICHON: Fransk fiolinist som også er pianist som også er sanger som også er dirigent som grunnla Pygmalion i 2006, da han var 22. Foto: Harmonia Mundi

Wolfgang Amadeus Mozart

Requiem

Album

Pygmalion, Raphaël Pichon (dir.)

Harmonia Mundi

Tv-en spyr ut nyheter. En gammel dame ser på, røyker apatisk. Scenen består av en seng og et nattbord. De kaotiske nyhetsleserne stilner – og fra langt der borte, kanskje som et rop fra himmelen om at endetiden er her, synger en ensom stemme en liturgisk melodi. Den gamle damen legger seg i sengen, synker gjennom madrassen, forsvinner, dør, og forestillingen kan begynne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.