I en artikkel om skolevegring i Klassekampen siteres familieterapeut og klinisk pedagog Marit Tørstad på at noe har skjedd på hjemmefronten, og at vi må se på hvilke rammer som settes hjemme. Hun viser til at tilværelsen hjemme ble behagelig under pandemien, og at foreldre føler seg kritiserte når man sier dette. Samtidig sier hun at få fagfolk våger å peke på foreldrene, fordi «det er en skyttergravskrig i sosiale medier».
Jeg forstår at foresatte blir sinte når de møtes med anklager om at de gjør det for koselig hjemme. Det er nemlig godt dokumentert at det ikke er her skoen trykker.
I en studie blant foresatte fant jeg i 2017 at flere ble truet med barnevernet når de etterlyste spesialpedagogisk støtte til sine barn, og noen opplevde også at det ble sendt uberettigede bekymringsmeldinger til barnevernet. Etter at jussprofessor Ohnstad i 2019 konkluderte med at dette var brudd på taushetsplikten, ba barne- og familieminister Toppe i 2022 alle berørte foresatte om unnskyldning.
Når det gjelder mobbeproblematikk, bør det være til ettertanke at Statsforvalterne i 2023 rapporterte at i ni av ti klagesaker, fikk de foresatte medhold i at Opplæringsloven var brutt.
Samtidig som seks av ti av de som strever med skolevegring ikke får det spesialpedagogiske tilbudet de har behov for, oppgir ni av ti ledere av PP-kontorene rundt i landet at de ikke har kapasitet til å ivareta barna som trenger det på en god nok måte. Flere kommuner oppgir samtidig at de ikke har råd til å ivareta elever som har behov for ekstra ressurser.
Når barn som strever med ufrivillig skolefravær mister all tro på egne evner og ressurser, lider ikke bare de selv og deres foresatte, men også rektorer og lærere. Ansvarsfulle rektorer må minne politikerne på at de ikke har tryllestaver.
Påstander som at det er mer behagelig for foresatte å ha barna hjemme, og at barna må bli mer robuste, kan bare forstås som forsøk på ansvarsfraskrivelse. Det er nemlig ikke noe faglig belegg for slike påstander. Selv om både Opplæringsloven og Barnekonvensjonen brytes daglig i den norske skolen, stilles det spørsmål ved hva som er galt med barn og foresatte.
Når foresatte i en slik situasjon reagerer med sinne, er dette forståelig. Det er nemlig noe som heter berettiget harme!