Vi er mange som er dypt takknemlige for Bjørnar Moxnes’ formidable innsats for partiet. Likevel ville ikke flertallet av de aktive medlemmene i lagene, og dermed i nominasjonskomiteen, ha ham på andreplass på listen ved neste valg. Moxnes svarte umiddelbart på komiteens førsteutkast 1. oktober med å gå til kamp for at flertallets forslag blir forkastet på medlemsmøtet i november.
For Rødt er det et gode at flere dyktige kandidater enn vi kan velge vil ta topptillitsverv for partiet. Jeg bekymrer meg likevel for konsekvensene av hvordan kampen om andreplassen legges opp, og hvordan offentlig støy og splittelse kan svekke partiet.
Så langt bygger Moxnes’ kampanje på flere skremmende scenarioer. I lanseringen av nominasjonskampen formidles også noen forestillinger om Rødt som er verdt å se nærmere på. Hva hevder Moxnes – direkte og indirekte – om Rødt?
Avgjør virkelig én person Rødts politiske retning? Slik presenteres valget mellom Moxnes og nominasjonskomiteens forslag til andreplass-kandidat, Sofia Rana. Det skal være et veivalg, ifølge Moxnes i Klassekampen 2. oktober. Han mener det står om partiets fremtid. Eller om partiets sjel, slik kommentatorene omtaler det.
Nei, det er partiet selv som bestemmer. Nå sitter våre 200 lokallag med utkastet til et partiprogram som skal stemmes over på landsmøtet i februar. Selvsagt vet våre erfarne folkevalgte at de er forpliktet til å være lojale til flertallsbeslutninger i partiet. Når noe annet antydes, skaper det en uheldig mistro til partidemokratiet.
Truer virkelig en useriøs fløy partiet og dets fremgang? Alternativet til å velge Moxnes skal være at en «fraseradikal» del av Rødt Oslo får makt, og vil svekke partiets innflytelse og oppslutning. Det er vanskelig å forstå hva merkelappen innebærer, og virker like vanskelig å svare på. Slik fremstår den som en klassisk hersketeknikk, og slike ufine angrep mot partikamerater er ikke en tidligere partileder verdig. Når angrepet mot Rana i tillegg kommer med et krav om debattduell, blir det ikke lettere. Fokuset vil bli kandidatenes personlighet og stil, og konturene av noe som kan bli stygt ligger i rammene.
Konstruktiv kritikk kan vi derimot lære av. Selv ønsker jeg en forklaring på hva kritikken innebærer – hvordan viser den problematiske fraseradikalismen i Rødt Oslo seg, slik Moxnes ser det? Et minstemål må være at vi får noen konkrete eksempler der den såkalte «fraseradikalismen» har virket negativt.
Mister Rødt sin suksess uten Moxnes? Det mest skremmende scenarioet i Moxnes’ argument, er at Rødt ellers taper valget. Hans deltakelse i valgkampen skal være kritisk for at partiet gjentar suksessen fra 2021, da vi brøt sperregrensen. «Vi må minst vinne tilbake de 10.000 velgerne vi mista ved kommunevalget i Oslo i fjor», skriver han på Facebook. Halvor Fjermeros har allerede påpekt hvordan regnestykket ikke henger sammen, i Klassekampen 8. oktober. Men den klare årsaken til fallet på målingene inn mot valget nevnes ikke: Det ømtålige solbrilletyveriet, og skandalen som vokste ettersom nye løgner ble, avslørt en etter en.
«Partiets felles ressurser blir brukt til fraksjonskamp»
Den var vondt og forvirrende å være vitne til, og vi har sympati og medfølelse, men usikkerheten murrer. Hva betyr det at så mange utenfor partiet fortsatt er så opptatt av saken? Det merkes gjennom reaksjonene vi fortsatt får på stand, mer enn et år senere. Undervurderes menigmanns minne om solbriller og matvarer i partiet? Eller vil de negative utslagene av dette på valgdagen veies opp av Moxnes’ solide omdømme som frontfigur? Trolig får vi aldri fasiten.
Det er ubestridelig at Moxnes er den eneste i Rødt som har sittet åtte år på Stortinget, og er overlegen på erfaring. Sofia Rana anses som en tydelig og folkelig stemme, særlig i hovedstadens offentlighet som aktiv antirasist og -imperialist, en solidaritets- og antikrigsaktivist, tillitsvalgt og bolig- og byutviklingspolitiker i Oslo bystyre med bakgrunn fra Groruddalen og et kvinnedominert lavlønnsyrke.
Partiet tvinges nå til å velge mellom to virkelig habile kamerater. Dilemmaet har likevel en mørkere dybde.
Ubalansen i kandidatenes makt og ressurser synes i mer enn Moxnes’ innmeldingskampanje. Både de aktive og passive medlemmene våre forteller nå at de har blitt oppringt ikke bare av Moxnes selv, men også av ansatte i partiet og på Stortinget, med bønn om å gå på møte og stemme på Moxnes. Det er oppsiktsvekkende at partiets felles ressurser blir brukt til fraksjonskamp.
Mobiliseringen av partiansatte og andre inaktive lagsmedlemmer merkes. Når de nå tropper opp i lagene for å stemme på Moxnes, øker deltakerantallet og resultatet flyttes. Problemet for Moxnes er at flertallet av de aktive medlemmene før dette ikke ønsket ham på andreplass. Vil de bli med videre inn i valgkampen dersom han klarer å snu resultatet gjennom strategien som nå er lagt opp? Eller må vi håpe på at de passive eller helt nye medlemmene som nå er mobilisert, vil bli aktivister for partiet og stille opp under valgkampen?
Moxnes synes å gå all in, han legger hele livsverket sitt i potten. Nominasjonskampen fremstilles ikke bare som et veivalg, men som en dom over hele prosjektet. For Moxnes selv er det kanskje nødvendig å gå så hardt ut.
Problemet med å tvinge fram et veivalg, er at noen vil ta den andre veien. Vi så hva som skjedde med Hareides veivalg for KrF: Begge fløyer satte hardt mot hardt, den ene siden vant, den andre siden forsvant ut til andre partier eller inn i passivitet, og KrF endte permanent under sperregrensen.
Strategien kan potensielt rive Rødt Oslo i to. Splittelse svekker partiet, offentlig støy og skittkasting skyver velgere bort, og andreplassen som de to kjemper for, kan ryke. La oss heller sette partiet først, og finne en måte å velge våre kandidater som gjør at vi kan stå sammen også etterpå.