Eli Farstad har delt denne artikkelen med deg.

Eli Farstad har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattBds

Tydeleg, Kravik?

Eli Morken Farstad, Bieke Gils og Fazilat Siddiq (Universitetet i Sørøst-Norge og Akademia for palestinsk frigjøring)

Takk til SVs Ingrid Fiskaa som tar til motmæle mot det BDS-kritiske statsbudsjettet. Med dette forsøker regjeringa å strupe eit ikkje-valdeleg verktøy for å stoppe Israels folkerettsstridige angrep. At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert.

Regjeringa koplar BDS til diskriminering og antisemittisme, og hoppar dermed bukk over internasjonal rett og ICJs avgjersler. Å stoppe pengestraumen til selskap som gjer det mogleg for Israel å drepe fleire titals barn i døgnet og drive ulovleg okkupasjon i tiår etter tiår, er i tråd med folkeretten.

Andreas Kravik svarer at regjeringa har ein tydeleg politikk om den ulovlege okkupasjonen. Men eit regjeringsutnemnt utval tilbakeviser dette.

NOU 2024: 9, Ny lov om offentlige anskaffelser, konkluderer med at regjeringa har vore utydeleg når det gjeld statens pengebruk og Israels okkupasjon (boks 9.5). Regjeringa har gitt rettleiing til næringslivet, men ikkje til offentlege oppdragsgivarar.

NOUen skriv også at «internasjonal humanitærrett eller annen folkerett» kan vere gyldig grunn til å avvise ei nyskaffing, om ein ser på EU-domstolens vurdering av «yrkesmessige forsømmelser» (avsnitt 9.6.4.2.). Utvalet slår fast at «det bør gis tydelige signaler og veiledning til offentlige oppdragsgivere om dette».

«At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert»

Fleire høyringsinnspel til NOUen, til dømes frå fem av landets største universitet, har bedt om betre rettleiing om innkjøp og folkerett. Dei er usikre på kva som er rett praksis – og dermed usikre på om dei bryt til dømes folkemordkonvensjonen. Det er forståeleg at dei sit stille i båten. Bøtene er store om dei gjer feil.

Den openberre løysinga er klarare rettleiing. Folkerettsekspertar seier at ICJ sine avgjersler understrekar statens plikt til å handle, helst i går. Skal vi vente på ny lovproposisjon, stortingsdebatt og vedtak før regjeringa gir ein forsvarleg instruks?

Det er mogleg å vere tydeleg og rask. For å bruke eit anna døme enn Russlands invasjon: i år kom ein endringsparagraf kor «oppdragsgivere kan bruke sitt innkjøpsfaglige skjønn og søke løsninger som gir størst mulig miljøgevinst». Bytt ut dei fire siste orda med «bidrar til å stoppe massedrap på barn».

Kva skjer i praksis? Statens fellesavtale for PC-utstyr illustrerer. Frå 2023 skulle Hewlett Packard vere førstevalet til alle statstilsette. Neste år kjem ein ny avtale. Skal vi igjen prioritere selskap som har bidrege til okkupasjon og apartheidpolitikk (whoprofits.org) i ei årrekke?

Historia viser at teknologi er ein avgjerande ressurs for å gjennomføre etnisk reinsing. Forskarar har vist korleis IBM bidrog til holocaust, til dømes gjennom ein særskilt hullkort-teknologi som effektiviserte kartlegginga av jødane. No er det 2024, vi kan ikkje seie at vi ikkje visste.

Nei, Kravik. Regjeringa har fram til no ikkje vore tydeleg når det handlar om å endre praksis for å stanse okkupasjon og massedrap på sivile. Det same kan ein ikkje seie om den fredelege BDS-rørsla.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kristen tradisjon

Hvorfor skal det kristne nedtones?

Vi nærmer oss julehøytiden, da evangeliet om Jesu fødsel nok en gang skal forkynnes fra kirker over hele verden. Ja, hele vår kalender er inndelt etter kristne merkedager. Lovverk, skole, kultur og kunstliv, ja vår vestlige sivilisasjon er på mange måter preget av en to tusen år gammel historie som startet med Jesu fødsel. Selvsagt lever vi i dag i et multikulturelt og flerreligiøst samfunn, men vår norske historie og kultur er uløselig knyttet til kristendommen. Og julen er i vår tradisjon en kristen høytid. Noen av disse historiske fakta gjenspeiles i både vår Grunnlov og i opplæringsloven. I Grunnlovens paragraf 2 heter det: «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår» og i opplæringslovens paragrafer 1–3 står det: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon.» Jeg går ut ifra at Stortinget med disse formuleringene signaliserer en tydelig verdiforankring? Eller er det bare innholdsløse honnørord for høytidelige anledninger? Hvis samfunnet mener alvor med forankringen i kristne og humanistiske verdier – ja, så burde det jo være en selvfølge at disse verdiene også av og til synliggjøres – i både skole, samfunn og politikk? Diskusjonene knyttet til skolegudstjenester nå før jul aktualiserer nettopp dette. En skolegudstjeneste vil utvilsomt kunne bidra til en viss forståelse av vår tusenårige kristne tradisjon og arv.

Einar Gelius
Litteratur

Kriti­kernes litte­ra­tursyn

Slakt av en skjønnlitterær bok er som regel et uttrykk for kritikerens eget litteratursyn, og med det i mente vil jeg gjerne stille kritikere spørsmålet: Er de klar over hvilket litteratursyn de forfekter, og trenger denne litteraturen dem som forsvarere? Carline Tromp ønsker seg en annen bok da hun leser min nyeste bok «Noe vidunderlig vil skje». Hun vil ha en form hun kjenner, og ønsker seg først en satirisk realistisk roman. Hun trekker frem Helga Flatland, som i tillegg skriver i mange perspektiver, og ikke er så klaustrofobisk. Hun spør seg ikke hvorfor boken min er slik, for det er et godt spørsmål: Hvorfor har en forfatter i 2025 valgt å skape et klaustrofobisk univers? Og hva gjør det med leseren? For dette er et faktisk valg jeg har tatt. Jeg har ikke gjort det fordi det er lettere, det er det ikke. Det går an å tenke seg at noen erfaringer er klaustrofobiske. I mitt eget liv, så har jeg opplevd mange klaustrofobiske tilstander, og kriser er en av dem.

Ragnhild Eskeland
Miljø

Rens Oslo­fjor­den – men ikke la regningen drukne i byråkrati

Oslofjorden har i generasjoner vært en livsnerve for natur, næring og rekreasjon. Men nå er fjorden syk. Overfiske, kloakkutslipp, forurensning og nedbygging av strandsonen har ført til dramatisk nedgang i artsmangfold og vannkvalitet. Det er bred politisk enighet om at noe må gjøres – men spørsmålet er: Hvem skal betale? Rensing av Oslofjorden er ikke bare et miljøtiltak, det er en investering i fremtidens livskvalitet, folkehelse og bærekraftig utvikling. Tiltakene som trengs – oppgradering av renseanlegg, bedre overvannshåndtering, restaurering av natur og strengere regulering av utslipp – koster milliarder. Dette kan ikke skyves over på kommunene alene. Staten må ta hovedansvaret. Oslofjorden er et nasjonalt ansvar, og rensingen må finansieres gjennom statlige midler, på linje med andre store miljøsatsinger.

Hanne Slettvold