Eli Farstad har delt denne artikkelen med deg.

Eli Farstad har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattBds

Tydeleg, Kravik?

Eli Morken Farstad, Bieke Gils og Fazilat Siddiq (Universitetet i Sørøst-Norge og Akademia for palestinsk frigjøring)

Takk til SVs Ingrid Fiskaa som tar til motmæle mot det BDS-kritiske statsbudsjettet. Med dette forsøker regjeringa å strupe eit ikkje-valdeleg verktøy for å stoppe Israels folkerettsstridige angrep. At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert.

Regjeringa koplar BDS til diskriminering og antisemittisme, og hoppar dermed bukk over internasjonal rett og ICJs avgjersler. Å stoppe pengestraumen til selskap som gjer det mogleg for Israel å drepe fleire titals barn i døgnet og drive ulovleg okkupasjon i tiår etter tiår, er i tråd med folkeretten.

Andreas Kravik svarer at regjeringa har ein tydeleg politikk om den ulovlege okkupasjonen. Men eit regjeringsutnemnt utval tilbakeviser dette.

NOU 2024: 9, Ny lov om offentlige anskaffelser, konkluderer med at regjeringa har vore utydeleg når det gjeld statens pengebruk og Israels okkupasjon (boks 9.5). Regjeringa har gitt rettleiing til næringslivet, men ikkje til offentlege oppdragsgivarar.

NOUen skriv også at «internasjonal humanitærrett eller annen folkerett» kan vere gyldig grunn til å avvise ei nyskaffing, om ein ser på EU-domstolens vurdering av «yrkesmessige forsømmelser» (avsnitt 9.6.4.2.). Utvalet slår fast at «det bør gis tydelige signaler og veiledning til offentlige oppdragsgivere om dette».

«At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert»

Fleire høyringsinnspel til NOUen, til dømes frå fem av landets største universitet, har bedt om betre rettleiing om innkjøp og folkerett. Dei er usikre på kva som er rett praksis – og dermed usikre på om dei bryt til dømes folkemordkonvensjonen. Det er forståeleg at dei sit stille i båten. Bøtene er store om dei gjer feil.

Den openberre løysinga er klarare rettleiing. Folkerettsekspertar seier at ICJ sine avgjersler understrekar statens plikt til å handle, helst i går. Skal vi vente på ny lovproposisjon, stortingsdebatt og vedtak før regjeringa gir ein forsvarleg instruks?

Det er mogleg å vere tydeleg og rask. For å bruke eit anna døme enn Russlands invasjon: i år kom ein endringsparagraf kor «oppdragsgivere kan bruke sitt innkjøpsfaglige skjønn og søke løsninger som gir størst mulig miljøgevinst». Bytt ut dei fire siste orda med «bidrar til å stoppe massedrap på barn».

Kva skjer i praksis? Statens fellesavtale for PC-utstyr illustrerer. Frå 2023 skulle Hewlett Packard vere førstevalet til alle statstilsette. Neste år kjem ein ny avtale. Skal vi igjen prioritere selskap som har bidrege til okkupasjon og apartheidpolitikk (whoprofits.org) i ei årrekke?

Historia viser at teknologi er ein avgjerande ressurs for å gjennomføre etnisk reinsing. Forskarar har vist korleis IBM bidrog til holocaust, til dømes gjennom ein særskilt hullkort-teknologi som effektiviserte kartlegginga av jødane. No er det 2024, vi kan ikkje seie at vi ikkje visste.

Nei, Kravik. Regjeringa har fram til no ikkje vore tydeleg når det handlar om å endre praksis for å stanse okkupasjon og massedrap på sivile. Det same kan ein ikkje seie om den fredelege BDS-rørsla.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Nå pågår verdens største bokran

Oskar Westerlin føler seg hengt ut som lovbryter. Kanskje ikke så rart når VG nylig publiserte at «Oskar Westerlin lastet opp bilder fra bok til AI: – Et lovbrudd» og at generalsekretær Cathrine Sandnes i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) slår fast at Westerlin har brutt loven ved å laste opp rundt 300 sider fra en bok til KI-modellen Claude. Problemet er hos KI-selskapene, ikke hos Westerlin Det er slettes ikke uproblematisk for forfattere, eller for hele bokbransjen, at opphavsretten brytes – ved at Westerlin, skoleelever, studenter, deg eller meg laster opp bøker i KI-modeller, uten noen form for kompensasjon eller tillatelse. Men å slå fast at Westerlin er lovbryter, er for skråsikkert og kategorisk. Det egentlige problemet ligger hos KI-selskapene, som står bak det som må kalles verdenshistoriens største bokran. KI-modeller som ChatGPT og Claude er trent på enorme mengder innhold hentet fra internett, inkludert opphavsrettsbeskyttede bøker som forfatterne verken har gitt tillatelse til eller fått betalt for. KI-selskaper bruker også enorme summer på å kjøpe opp gamle bøker som skannes og deretter destrueres – alt for å skaffe nok data til å trene KI-modellene. Vi er enig med NFFO og Cathrine Sandnes i at «bøker har en verdi, som forfatteren eier og skal ha betalt for», men NFFO sine skyts mot enkeltbrukeren er lite gjennomtenkt. Vi må presse KI-selskapene og ikke brukerne. Per i dag er det ofte svært krevende, om ikke umulig, for en vanlig bruker å forstå hva opplasting av tekst og bilder til en KI-modell som Claude innebærer.

Morten Goodwin og Petter Bae Brandtzæg,
Innkjøpsordningen

En seiglivet misfor­stå­else

I Klassekampen 30. september går det fram at Rødt vil utvide budsjettene til norske bibliotek – men senere i artikkelen står det at man vil utvide innkjøpsordningen. Dette er to forskjellige ting. Innkjøpsordningen ble ikke laget for å skaffe bibliotekene bøker, slik det later til at de fleste tror. Innkjøpsordningen ble laget for å støtte og styrke norsk litteratur, det vil si forfattere og forlag. Bibliotekene ble trukket inn for å gi publikum tilgang til de bøkene staten kjøpte inn, og mange biblioteker var sterkt skeptiske til ordningen. Det viser seg nå at litteraturen ganske riktig er blitt styrket, mens bibliotekene er blitt svekket. Innkjøpsbudsjettene er blitt redusert – det er vel ingen kommunepolitiker som ikke har tenkt at når biblioteket får x antall gratis bøker i året, så trenger de ikke å kjøpe så mange flere? Bibliotekarer er utdannet til å kunne velge bøker og materiale som gjør bibliotekets samling aktuell og relevant.

Liv Evju
Oslo

Spørsmål til Oslo Ap

Nylig fikk jeg i hende en valgbrosjyre for Oslo Arbeiderparti. Den inneholder en mengde ønsker og løfter for kommunevalget 2027. 95 prosent av det som står der kunne ha vært undertegnet av byens øvrige partier, med visse nyanser. Men helt til slutt dukker det opp en sak jeg ikke har registrert hos andre. Jeg kan heller ikke huske at den har vært lansert i tidligere valgkamper for Oslo. Det ligner på en slags distriktspolitikk. Punktet lyder slik (min utheving): «Vi skal gjøre det enklere å skape nye bedrifter, etablere flere uteserveringer og flytte større arbeidsplasser, særlig til ytre by.» Flytte større arbeidsplasser til ytre by.

Øystein Skar