Eli Farstad har delt denne artikkelen med deg.

Eli Farstad har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattBds

Tydeleg, Kravik?

Takk til SVs Ingrid Fiskaa som tar til motmæle mot det BDS-kritiske statsbudsjettet. Med dette forsøker regjeringa å strupe eit ikkje-valdeleg verktøy for å stoppe Israels folkerettsstridige angrep. At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert.

Regjeringa koplar BDS til diskriminering og antisemittisme, og hoppar dermed bukk over internasjonal rett og ICJs avgjersler. Å stoppe pengestraumen til selskap som gjer det mogleg for Israel å drepe fleire titals barn i døgnet og drive ulovleg okkupasjon i tiår etter tiår, er i tråd med folkeretten.

Andreas Kravik svarer at regjeringa har ein tydeleg politikk om den ulovlege okkupasjonen. Men eit regjeringsutnemnt utval tilbakeviser dette.

NOU 2024: 9, Ny lov om offentlige anskaffelser, konkluderer med at regjeringa har vore utydeleg når det gjeld statens pengebruk og Israels okkupasjon (boks 9.5). Regjeringa har gitt rettleiing til næringslivet, men ikkje til offentlege oppdragsgivarar.

NOUen skriv også at «internasjonal humanitærrett eller annen folkerett» kan vere gyldig grunn til å avvise ei nyskaffing, om ein ser på EU-domstolens vurdering av «yrkesmessige forsømmelser» (avsnitt 9.6.4.2.). Utvalet slår fast at «det bør gis tydelige signaler og veiledning til offentlige oppdragsgivere om dette».

«At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert»

Fleire høyringsinnspel til NOUen, til dømes frå fem av landets største universitet, har bedt om betre rettleiing om innkjøp og folkerett. Dei er usikre på kva som er rett praksis – og dermed usikre på om dei bryt til dømes folkemordkonvensjonen. Det er forståeleg at dei sit stille i båten. Bøtene er store om dei gjer feil.

Den openberre løysinga er klarare rettleiing. Folkerettsekspertar seier at ICJ sine avgjersler understrekar statens plikt til å handle, helst i går. Skal vi vente på ny lovproposisjon, stortingsdebatt og vedtak før regjeringa gir ein forsvarleg instruks?

Det er mogleg å vere tydeleg og rask. For å bruke eit anna døme enn Russlands invasjon: i år kom ein endringsparagraf kor «oppdragsgivere kan bruke sitt innkjøpsfaglige skjønn og søke løsninger som gir størst mulig miljøgevinst». Bytt ut dei fire siste orda med «bidrar til å stoppe massedrap på barn».

Kva skjer i praksis? Statens fellesavtale for PC-utstyr illustrerer. Frå 2023 skulle Hewlett Packard vere førstevalet til alle statstilsette. Neste år kjem ein ny avtale. Skal vi igjen prioritere selskap som har bidrege til okkupasjon og apartheidpolitikk (whoprofits.org) i ei årrekke?

Historia viser at teknologi er ein avgjerande ressurs for å gjennomføre etnisk reinsing. Forskarar har vist korleis IBM bidrog til holocaust, til dømes gjennom ein særskilt hullkort-teknologi som effektiviserte kartlegginga av jødane. No er det 2024, vi kan ikkje seie at vi ikkje visste.

Nei, Kravik. Regjeringa har fram til no ikkje vore tydeleg når det handlar om å endre praksis for å stanse okkupasjon og massedrap på sivile. Det same kan ein ikkje seie om den fredelege BDS-rørsla.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Datasentre

Å roman­ti­sere et datasenter

Telemark har en variert natur som strekker seg fra kysten og helt opp til fjellet. Øverst i fylket ligger snøen på Gaustatoppen til langt ut på sommeren. Nedenfor står industribyggene i Rjukandalen fra starten av 1900-tallet, som gotiske middelalderkatedraler eller egyptiske templer. På vei gjennom dette vakre landskapet vokser et spørsmål: Vil fremtidas generasjoner romantisere datasentrene som nå bygges i Telemark på samme måte som de gamle fabrikkene beundres i dag? Datasentre omtales ofte abstrakt, for eksempel som skyteknologi. I virkeligheten er det tung fysisk infrastruktur. Maskinenes energibehov og plassbruk nedtones, samtidig som vårt eget overforbruk av lagringsplass og regnekraft underkommuniseres. Som et markedsføringsgrep er denne vagheten effektiv. Science fiction-sjargong og beundringen for ny teknologi dekker paradoksalt nok over hvor altomfattende digitaliseringen har blitt.

Ministerenes mester

Hvem ga Stenseng ter­ning­kast 5?

Jeg ble ganske forskrekket da jeg så at Kjersti Stenseng fikk terningkast 5 i Klassekampens ministerkåring 4. juli. En ting er at selve terningkast-konseptet er fordummende og uttrykk for et altfor stort fokus på politisk spill og stil istedenfor selve de politiske sakene. Målestokken blir om de «lykkes» og hvordan de framstår, heller enn om det de ønsker å få til er bra eller dårlig. En annen ting er selve karaktersettingen. Som ufør og samtidig trofast abonnent og støttespiller for Klassekampen i 30 år, føles karakteren til Stenseng som et slag i trynet. Hvordan kan hun få en femmer når noe av det første hun gjør som fersk minister er å nekte å øke fribeløpet for uføre sjøl om Arbeiderpartiet få måneder før hadde vært med på å vedta at det skulle økes? At statsbudsjettforhandlingene endte med at fribeløpet ble økt til 1G, skal Rødt ha mye av æren for og Arbeiderpartiet absolutt null. Stenseng og AP fortsetter å legge seg kloss inntil Høyre, Frp og Venstre med å forsvare et hovedprinsipp for velferdspolitikken om at det er viktig at sjuke folk på AAP og uføretrygd også skal være fattige for å «motivere» dem til å utnytte en eventuell restarbeidsevne.

Nato

Effektiv tåke­leg­ging

Regjeringssjefene fra alliansens 32 medlemsland deltok på Nato-toppmøtet i Ankara 7. til 8. juli. Som om de levde i en boble frakoblet sommerens branner, hetebølgenes overdødelighet, nødvendigheten av å ta vare på planeten, og ikke minst vanlige folks ønske om fred, besluttet 28 høye herrer og fire damer en ytterligere militarisering av Europa. Ikke bare fem prosent av BNP til våpenkappløp – men i tillegg ble forpliktende våpenavtaler for 784 milliarder kroner inngått for å levere enda mer militært utstyr og trening til Ukraina. Nato lovet også å opprettholde våpeninnsprøytingen på minst tilsvarende nivå i 2027.