Eli Farstad har delt denne artikkelen med deg.

Eli Farstad har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattBds

Tydeleg, Kravik?

Takk til SVs Ingrid Fiskaa som tar til motmæle mot det BDS-kritiske statsbudsjettet. Med dette forsøker regjeringa å strupe eit ikkje-valdeleg verktøy for å stoppe Israels folkerettsstridige angrep. At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert.

Regjeringa koplar BDS til diskriminering og antisemittisme, og hoppar dermed bukk over internasjonal rett og ICJs avgjersler. Å stoppe pengestraumen til selskap som gjer det mogleg for Israel å drepe fleire titals barn i døgnet og drive ulovleg okkupasjon i tiår etter tiår, er i tråd med folkeretten.

Andreas Kravik svarer at regjeringa har ein tydeleg politikk om den ulovlege okkupasjonen. Men eit regjeringsutnemnt utval tilbakeviser dette.

NOU 2024: 9, Ny lov om offentlige anskaffelser, konkluderer med at regjeringa har vore utydeleg når det gjeld statens pengebruk og Israels okkupasjon (boks 9.5). Regjeringa har gitt rettleiing til næringslivet, men ikkje til offentlege oppdragsgivarar.

NOUen skriv også at «internasjonal humanitærrett eller annen folkerett» kan vere gyldig grunn til å avvise ei nyskaffing, om ein ser på EU-domstolens vurdering av «yrkesmessige forsømmelser» (avsnitt 9.6.4.2.). Utvalet slår fast at «det bør gis tydelige signaler og veiledning til offentlige oppdragsgivere om dette».

«At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert»

Fleire høyringsinnspel til NOUen, til dømes frå fem av landets største universitet, har bedt om betre rettleiing om innkjøp og folkerett. Dei er usikre på kva som er rett praksis – og dermed usikre på om dei bryt til dømes folkemordkonvensjonen. Det er forståeleg at dei sit stille i båten. Bøtene er store om dei gjer feil.

Den openberre løysinga er klarare rettleiing. Folkerettsekspertar seier at ICJ sine avgjersler understrekar statens plikt til å handle, helst i går. Skal vi vente på ny lovproposisjon, stortingsdebatt og vedtak før regjeringa gir ein forsvarleg instruks?

Det er mogleg å vere tydeleg og rask. For å bruke eit anna døme enn Russlands invasjon: i år kom ein endringsparagraf kor «oppdragsgivere kan bruke sitt innkjøpsfaglige skjønn og søke løsninger som gir størst mulig miljøgevinst». Bytt ut dei fire siste orda med «bidrar til å stoppe massedrap på barn».

Kva skjer i praksis? Statens fellesavtale for PC-utstyr illustrerer. Frå 2023 skulle Hewlett Packard vere førstevalet til alle statstilsette. Neste år kjem ein ny avtale. Skal vi igjen prioritere selskap som har bidrege til okkupasjon og apartheidpolitikk (whoprofits.org) i ei årrekke?

Historia viser at teknologi er ein avgjerande ressurs for å gjennomføre etnisk reinsing. Forskarar har vist korleis IBM bidrog til holocaust, til dømes gjennom ein særskilt hullkort-teknologi som effektiviserte kartlegginga av jødane. No er det 2024, vi kan ikkje seie at vi ikkje visste.

Nei, Kravik. Regjeringa har fram til no ikkje vore tydeleg når det handlar om å endre praksis for å stanse okkupasjon og massedrap på sivile. Det same kan ein ikkje seie om den fredelege BDS-rørsla.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Offentlighet

Magnus Marsdal gjør seg dummere enn han er

Særlig når vi hører meninger vi ikke liker, har vi en tendens til å fremstille motparten i et dårlig lys. Leder i KrFU, Ingrid Olina Hovland, pirket borti småbarnsforeldres relative ambivalens for å sende ettåringer i barnehage. Kanskje hun plaget oss med noe som muligens er litt sant og litt ubehagelig? Når hun så kalte det en «syk kultur», eksploderte det. Jeg tipper Hovland hadde blitt møtt med et skuldertrekk om det hun sa var totalt skivebom. I NRK Debatten noen dager senere utdypet Hovland sine poenger og hevdet at Aps politikk «presser» ettåringene i barnehage. At Ap «presser» er upresis bruk av begrepet, men tolket i beste mening, mener Hovland at familiepolitikken burde vektes mer mot at familiene skal velge selv. I dag har familiene stor grad av valgfrihet, men velferdsordningene dulter sterkt i bestemt retning mot å velge arbeid og barnehage. Hovland definerer familienes valgfrihet på en litt annen måte enn venstresiden.

Revidert statsbudsjett

Store, grønne forvent­ninger

Denne uken skal revidert statsbudsjett forhandles mellom Arbeiderpartiet og de øvrige rødgrønne partiene. Finansministeren har framstilt det som en teknisk øvelse. Det er det ikke. Etter budsjettenigheten i fjor høst er en rekke miljøgjennomslag blitt svekket eller reversert. Nå blir miljøpartiene bedt om å akseptere dette uten reelle grep for å rette opp. Det er uakseptabelt.

Litteratur

Sviket i litte­ra­tur­kri­tikken

Onsdagens Klassekamp har en rekke oppslag om svikt og mangler i bøkenes verden. Gyldendal-sjef Marstein beklager at en Bok 365-kritiker etter å ha skrevet positivt om en Uri-roman senere har uttrykt at hun synes at det er «stilig» at Uri-boka ble nullet. Her lukter Marstein moralisme i innkjøpsutvalget, noe hun vil ha seg frabedt. Slottsgartner Smaaland skriver på neste side en slags alternativ anmeldelse av boka «Hendenes metode» som ble hyllet av Klassekampen-kritiker Jonas Bals 18. april. Denne gode og viktige boka ble heller ikke innkjøpt, uten at det var tema i slottsgartnerens kritikk av Thorstensens «formeninger om fag». De neste sidene vies fadesen med fotballboka fra Cappelen Damm. Her har avisa fått fem forfattere til å istemme indignasjon og bekymring over en hastverkstabbe i en spekulativ KI-utgivelse som inngår i norsk selvgratulasjons-litteratur opp mot Trump-VM. Mest interessant er likevel det neste oppslaget, en mer stillferdig indignasjon fra to litterater som skal «løfte fram sjangerlitteraturen under et seminar på Norsk Litteraturfestival».