Eli Farstad har delt denne artikkelen med deg.

Eli Farstad har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattBds

Tydeleg, Kravik?

Takk til SVs Ingrid Fiskaa som tar til motmæle mot det BDS-kritiske statsbudsjettet. Med dette forsøker regjeringa å strupe eit ikkje-valdeleg verktøy for å stoppe Israels folkerettsstridige angrep. At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert.

Regjeringa koplar BDS til diskriminering og antisemittisme, og hoppar dermed bukk over internasjonal rett og ICJs avgjersler. Å stoppe pengestraumen til selskap som gjer det mogleg for Israel å drepe fleire titals barn i døgnet og drive ulovleg okkupasjon i tiår etter tiår, er i tråd med folkeretten.

Andreas Kravik svarer at regjeringa har ein tydeleg politikk om den ulovlege okkupasjonen. Men eit regjeringsutnemnt utval tilbakeviser dette.

NOU 2024: 9, Ny lov om offentlige anskaffelser, konkluderer med at regjeringa har vore utydeleg når det gjeld statens pengebruk og Israels okkupasjon (boks 9.5). Regjeringa har gitt rettleiing til næringslivet, men ikkje til offentlege oppdragsgivarar.

NOUen skriv også at «internasjonal humanitærrett eller annen folkerett» kan vere gyldig grunn til å avvise ei nyskaffing, om ein ser på EU-domstolens vurdering av «yrkesmessige forsømmelser» (avsnitt 9.6.4.2.). Utvalet slår fast at «det bør gis tydelige signaler og veiledning til offentlige oppdragsgivere om dette».

«At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert»

Fleire høyringsinnspel til NOUen, til dømes frå fem av landets største universitet, har bedt om betre rettleiing om innkjøp og folkerett. Dei er usikre på kva som er rett praksis – og dermed usikre på om dei bryt til dømes folkemordkonvensjonen. Det er forståeleg at dei sit stille i båten. Bøtene er store om dei gjer feil.

Den openberre løysinga er klarare rettleiing. Folkerettsekspertar seier at ICJ sine avgjersler understrekar statens plikt til å handle, helst i går. Skal vi vente på ny lovproposisjon, stortingsdebatt og vedtak før regjeringa gir ein forsvarleg instruks?

Det er mogleg å vere tydeleg og rask. For å bruke eit anna døme enn Russlands invasjon: i år kom ein endringsparagraf kor «oppdragsgivere kan bruke sitt innkjøpsfaglige skjønn og søke løsninger som gir størst mulig miljøgevinst». Bytt ut dei fire siste orda med «bidrar til å stoppe massedrap på barn».

Kva skjer i praksis? Statens fellesavtale for PC-utstyr illustrerer. Frå 2023 skulle Hewlett Packard vere førstevalet til alle statstilsette. Neste år kjem ein ny avtale. Skal vi igjen prioritere selskap som har bidrege til okkupasjon og apartheidpolitikk (whoprofits.org) i ei årrekke?

Historia viser at teknologi er ein avgjerande ressurs for å gjennomføre etnisk reinsing. Forskarar har vist korleis IBM bidrog til holocaust, til dømes gjennom ein særskilt hullkort-teknologi som effektiviserte kartlegginga av jødane. No er det 2024, vi kan ikkje seie at vi ikkje visste.

Nei, Kravik. Regjeringa har fram til no ikkje vore tydeleg når det handlar om å endre praksis for å stanse okkupasjon og massedrap på sivile. Det same kan ein ikkje seie om den fredelege BDS-rørsla.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Likestilling

Usynlige kvinner

For ti år siden skrev jeg i Adresseavisa: «30/70, et problem for demokratiet?». I en måned hadde jeg telt bilder av kvinner og menn i Klassekampen og Adresseavisa, og funnet ut at 70 prosent av bildene var av menn, og 30 prosent var av kvinner. Kanskje ikke så mye å slå i bordet med, men i antologien «Etter Beste Kjønn» av professorene Elisabeth Eide og Kristin Skare Orgeret, stiller forskerne spørsmål om mediesamfunnet anno 2015 og kjønnsrepresentasjon. I avisene VG, Dagsavisen, Vårt Land, Adresseavisen, Nordlys og Bergens Tidende, har forskerne funnet ut at oppslag som kan betegnes som kvinnelige (vurdert ut fra bilde, vinkling, kilder) ligger på 20 prosent i 2014. Mannlig vinkling var 60 prosent. Resten er nøytralt. I 1979 var andelen kvinnelige oppslag 9 prosent, målt etter samme metode, mens den mannlige var 62. Hvor er vi i dag? Jeg har gått tilbake til min enkle undersøkelse, og telt bilder av kvinner og menn i Adressa og Klassekampen i ti dager. Hva fant jeg? Bilder av menn i begge avisene figurerer i cirka 65 prosent av innslagene, kvinner 35 prosent. I nettavisene til Dagbladet og Nettavisa, er resultatet nærmere 30 prosent kvinner og 70 prosent menn. Noen mener at likestillinga har kommet for langt.

Sykefravær

Vi jobber for å beskytte sykelønns­ord­ninga

Sykelønna kan stå i fare, hvis ikke vi sørger for å beskytte den. Det har regjeringa vært tydelig på, senest i Klassekampen, hvor vi advarte mot at for høyt sykefravær over tid kan bidra til å svekke velferdsordningene våre. Å beskytte sykelønna handler om å sørge for at ordningen er bærekraftig, ikke bare i dag, men også i årene som kommer. Det handler om å sørge for at sykefraværet ikke blir for høyt. Det er også viktig for den enkelte, siden vi vet at det å holde kontakt med arbeidsplassen er bra for helsa og forebygger langtidsfravær. Dermed er tiltak mot sykefravær også forebygging. Å falle ut av arbeidslivet er uheldig for helsa. Derfor har regjeringa tatt en rekke grep i både arbeidslivet og helse- og omsorgstjenesten.

Kultur

Til forsvar for Tono!

I Klassekampen 26. august tar musiker og komponist Håkon Thelin forvaltningsselskapet Tono i forsvar; og jeg stemmer i. Jeg synes utbryterne bør vise en aning større samfunnsånd; de kan ha litt å lære av blant annet Den norske Forfatterforening (DNF), som deler ut stipendmidler som stammer fra det såkalte bibliotekvederlaget, samt via foreningens eget «vederlagsfond». Tono bør i grove trekk holde fast på sine nåværende prinsipper, ikke forkaste dem. Og for all del; når utbryterne også mener at styrelederen i Tono bør være ekstern, «med erfaring fra å lede en milliardbedrift», blir det hele nærmest latterlig, men latteren blir fort sittende fast i halsen. Den norske stats kulturbudsjett lyder for inneværende år på 27 milliarder kroner, men burde vært større. Kultur er høyst undervurdert som beredskap. Det får virkelig være nok at norske kulturministre etter Åse Kleveland stort sett har vært uforsvarlig svake, med minimal erfaring fra kunst- og kulturlivet.