Eli Farstad har delt denne artikkelen med deg.

Eli Farstad har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattBds

Tydeleg, Kravik?

Takk til SVs Ingrid Fiskaa som tar til motmæle mot det BDS-kritiske statsbudsjettet. Med dette forsøker regjeringa å strupe eit ikkje-valdeleg verktøy for å stoppe Israels folkerettsstridige angrep. At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert.

Regjeringa koplar BDS til diskriminering og antisemittisme, og hoppar dermed bukk over internasjonal rett og ICJs avgjersler. Å stoppe pengestraumen til selskap som gjer det mogleg for Israel å drepe fleire titals barn i døgnet og drive ulovleg okkupasjon i tiår etter tiår, er i tråd med folkeretten.

Andreas Kravik svarer at regjeringa har ein tydeleg politikk om den ulovlege okkupasjonen. Men eit regjeringsutnemnt utval tilbakeviser dette.

NOU 2024: 9, Ny lov om offentlige anskaffelser, konkluderer med at regjeringa har vore utydeleg når det gjeld statens pengebruk og Israels okkupasjon (boks 9.5). Regjeringa har gitt rettleiing til næringslivet, men ikkje til offentlege oppdragsgivarar.

NOUen skriv også at «internasjonal humanitærrett eller annen folkerett» kan vere gyldig grunn til å avvise ei nyskaffing, om ein ser på EU-domstolens vurdering av «yrkesmessige forsømmelser» (avsnitt 9.6.4.2.). Utvalet slår fast at «det bør gis tydelige signaler og veiledning til offentlige oppdragsgivere om dette».

«At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert»

Fleire høyringsinnspel til NOUen, til dømes frå fem av landets største universitet, har bedt om betre rettleiing om innkjøp og folkerett. Dei er usikre på kva som er rett praksis – og dermed usikre på om dei bryt til dømes folkemordkonvensjonen. Det er forståeleg at dei sit stille i båten. Bøtene er store om dei gjer feil.

Den openberre løysinga er klarare rettleiing. Folkerettsekspertar seier at ICJ sine avgjersler understrekar statens plikt til å handle, helst i går. Skal vi vente på ny lovproposisjon, stortingsdebatt og vedtak før regjeringa gir ein forsvarleg instruks?

Det er mogleg å vere tydeleg og rask. For å bruke eit anna døme enn Russlands invasjon: i år kom ein endringsparagraf kor «oppdragsgivere kan bruke sitt innkjøpsfaglige skjønn og søke løsninger som gir størst mulig miljøgevinst». Bytt ut dei fire siste orda med «bidrar til å stoppe massedrap på barn».

Kva skjer i praksis? Statens fellesavtale for PC-utstyr illustrerer. Frå 2023 skulle Hewlett Packard vere førstevalet til alle statstilsette. Neste år kjem ein ny avtale. Skal vi igjen prioritere selskap som har bidrege til okkupasjon og apartheidpolitikk (whoprofits.org) i ei årrekke?

Historia viser at teknologi er ein avgjerande ressurs for å gjennomføre etnisk reinsing. Forskarar har vist korleis IBM bidrog til holocaust, til dømes gjennom ein særskilt hullkort-teknologi som effektiviserte kartlegginga av jødane. No er det 2024, vi kan ikkje seie at vi ikkje visste.

Nei, Kravik. Regjeringa har fram til no ikkje vore tydeleg når det handlar om å endre praksis for å stanse okkupasjon og massedrap på sivile. Det same kan ein ikkje seie om den fredelege BDS-rørsla.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst

Munchs svakheter

Kåre Bulie skriver i Klassekampen 18. mars om Munchs portretter, uten å fortelle at de ikke er portretter. Munch har aldri klart å male øynene til de personer han fremstiller. De er som oftest malt som sorte streker (menn) og kuler (kvinner). Også i barneportrettene hans er øynene malt som streker. Munchs ansikter, nærmest uansett alder og kjønn, er magre og langstrakte, uten liv. Øynene er sjelens speil, og et portrett uten malte og ekte øyne er dødt.

Ideologi

Ikke tilslø­rende og ikke «et steg til høyre»

Ola Haugstad hevder i et lengre innlegg den 20. mars at mitt forord til den nye utgaven av Clara Zetkins «Om fascisme – og hvordan bekjempe den» er «tilslørende og forflatende». Hvor uforsonlig Zetkin i sin tid var eller ikke var overfor den reformistiske delen av arbeiderbevegelsen er trolig av begrenset interesse for flesteparten av Klassekampens lesere. Jeg kommenterer imidlertid gjerne kort Haugstads påstand om at jeg «går glipp av – eller er ikke interessert i – det vesentlige ved Zetkins strategi: å stake ut en retning for en revolusjonær bevegelse som skal bekjempe reaksjonære krefter, samtidig som den befinner seg i en mindretallsposisjon innad i arbeiderbevegelsen, og uten å gi slipp på målet om sosialistisk revolusjon.» Forordet mitt forsøker å gjøre nettopp noe slikt for vår egen tid, men jeg mener også at begreper som «revolusjon» ikke automatisk sier noe om konkret, politisk strategi hundre år etter Zetkin. Derfor løfter jeg fram velferdsstaten, som en sosialistisk del-seier det vil være nokså meningsløst for dagens sosialister ikke å vise interesse for. Både fordi den så åpenbart har gjort livene til folk i arbeiderklassen bedre enn de var i 1923, men også fordi en forståelse av det blandingsøkonomiske systemet vi i dag lever i som noe mer enn at «privat sektor skaper verdier og offentlig sektor bruker dem opp», åpner opp synet på samfunnsmessig verdiskaping. Dette kan gjøre oss bedre i stand til å forstå krisene i dagens system og hvordan de er knyttet til den framvoksende fascismen. Ikke minst kan en bedre forståelse av velferdsstaten peke ut retninger for et mer demokratisk, økonomisk system i framtida.

Nysnø

SV bommer om statlig eierskap

Ingrid Fiskaa og Reber Iversen i SV blander kortene i sin kritikk av Rødts forslag om å avvikle klimafondet Nysnø. De likestiller enhver form for statlig eierskap, og sammenligner Nysnø med Statoil. Intet mindre! Det er riktig at Statoil ikke var lønnsomt fra start. Men der stopper også likhetene. Etableringen av Statoil handlet om at den norske staten skulle ha begge hender på rattet i utvinningen av vår mest verdifulle naturressurs – oljen og gassen på sokkelen. Selskapet hadde ikke bare kommersielle, men også nærings- og industripolitiske mål. I Statoil hadde dessuten staten et aktivt eierskap.