Eli Farstad har delt denne artikkelen med deg.

Eli Farstad har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattBds

Tydeleg, Kravik?

Eli Morken Farstad, Bieke Gils og Fazilat Siddiq (Universitetet i Sørøst-Norge og Akademia for palestinsk frigjøring)

Takk til SVs Ingrid Fiskaa som tar til motmæle mot det BDS-kritiske statsbudsjettet. Med dette forsøker regjeringa å strupe eit ikkje-valdeleg verktøy for å stoppe Israels folkerettsstridige angrep. At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert.

Regjeringa koplar BDS til diskriminering og antisemittisme, og hoppar dermed bukk over internasjonal rett og ICJs avgjersler. Å stoppe pengestraumen til selskap som gjer det mogleg for Israel å drepe fleire titals barn i døgnet og drive ulovleg okkupasjon i tiår etter tiår, er i tråd med folkeretten.

Andreas Kravik svarer at regjeringa har ein tydeleg politikk om den ulovlege okkupasjonen. Men eit regjeringsutnemnt utval tilbakeviser dette.

NOU 2024: 9, Ny lov om offentlige anskaffelser, konkluderer med at regjeringa har vore utydeleg når det gjeld statens pengebruk og Israels okkupasjon (boks 9.5). Regjeringa har gitt rettleiing til næringslivet, men ikkje til offentlege oppdragsgivarar.

NOUen skriv også at «internasjonal humanitærrett eller annen folkerett» kan vere gyldig grunn til å avvise ei nyskaffing, om ein ser på EU-domstolens vurdering av «yrkesmessige forsømmelser» (avsnitt 9.6.4.2.). Utvalet slår fast at «det bør gis tydelige signaler og veiledning til offentlige oppdragsgivere om dette».

«At Ap og Sp vil halde hand med Høgre i denne saka er notert»

Fleire høyringsinnspel til NOUen, til dømes frå fem av landets største universitet, har bedt om betre rettleiing om innkjøp og folkerett. Dei er usikre på kva som er rett praksis – og dermed usikre på om dei bryt til dømes folkemordkonvensjonen. Det er forståeleg at dei sit stille i båten. Bøtene er store om dei gjer feil.

Den openberre løysinga er klarare rettleiing. Folkerettsekspertar seier at ICJ sine avgjersler understrekar statens plikt til å handle, helst i går. Skal vi vente på ny lovproposisjon, stortingsdebatt og vedtak før regjeringa gir ein forsvarleg instruks?

Det er mogleg å vere tydeleg og rask. For å bruke eit anna døme enn Russlands invasjon: i år kom ein endringsparagraf kor «oppdragsgivere kan bruke sitt innkjøpsfaglige skjønn og søke løsninger som gir størst mulig miljøgevinst». Bytt ut dei fire siste orda med «bidrar til å stoppe massedrap på barn».

Kva skjer i praksis? Statens fellesavtale for PC-utstyr illustrerer. Frå 2023 skulle Hewlett Packard vere førstevalet til alle statstilsette. Neste år kjem ein ny avtale. Skal vi igjen prioritere selskap som har bidrege til okkupasjon og apartheidpolitikk (whoprofits.org) i ei årrekke?

Historia viser at teknologi er ein avgjerande ressurs for å gjennomføre etnisk reinsing. Forskarar har vist korleis IBM bidrog til holocaust, til dømes gjennom ein særskilt hullkort-teknologi som effektiviserte kartlegginga av jødane. No er det 2024, vi kan ikkje seie at vi ikkje visste.

Nei, Kravik. Regjeringa har fram til no ikkje vore tydeleg når det handlar om å endre praksis for å stanse okkupasjon og massedrap på sivile. Det same kan ein ikkje seie om den fredelege BDS-rørsla.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Smartbriller

Tekno­lo­gien er ikke fienden

Flere politikere og samfunnsdebattanter sier at digitaliseringen har gått for langt og for fort. Vi hører det i debatter om skole, skjermbruk, sosiale medier, kunstig intelligens og nå også om KI-smartbriller. Ja, barn trenger bøker, fysisk aktivitet, konsentrasjon, håndskrift og samtaler ansikt til ansikt. Kunstig intelligens utfordrer etablerte læringsformer. Sosiale medier påvirker vår oppmerksomhet. Personvern utfordres av teknologi som samler inn stadig mer informasjon om oss. Problemet er etter mitt syn et annet: at politikk, regulering, kompetanseutvikling og samfunnsinstitusjoner ikke alltid har klart å holde tritt med utviklingen. Det er ikke noe nytt. Da den industrielle revolusjonen endret arbeidslivet, skapte den både velferd og store sosiale problemer.

Lars Semmerud
Harald v (1937–2026)

Norge for alle

Jeg hadde ikke ventet en slik reaksjon, fredag morgen på kontoret, da jeg så nyheten at Kong Harald V var død. En plutselig klump i halsen, tårefylte øyne og en stemme som ville ha sprukket umiddelbart hvis jeg hadde prøvd å si noe. Sorgen kom så uventet, og åpenbart hadde kongen vært viktig for meg, til tross for at jeg aldri hadde møtt ham. Timene før, og særlig timene og dagene etter kongens død har vist at han betød mye for mange i dette langstrakte landet. En humørfylt, jordnær og omsorgsfull konge som var elsket av mange mens han levde, og som forlater et tomrom hos enda flere når han ikke lenger er blant oss. Gjennom helgen har mine sosiale medier vært fylt av hyllester, av gode ord og minner folk har delt fra sitt møte med majesteten. Vi har vært, og er, vitne til et sorgarbeid som viser at Kong Harald V var nær oss alle, om ikke fysisk, så emosjonelt. Slottsplassen i Oslo som i sommer hadde vært fylt av glade nordmenn i alle aldre som skulle vekke kongen, både når Norge vant og tapte i fotball-VM, har nå vært fylt av hans undersåtter som vil vise sin takknemlighet og ta en siste farvel. Men mine sosiale medier har også vært fylt av hyllester og hilsener fra norske minoritetsgrupper.

Assad Nasir
Kongehuset

Kjetterske tankar ved edsav­legging

Kva hadde vi diskutert siste veka om likestillinga hadde kome tidlegare til fedrelandet og kongedømet? Da ville edsavlegginga i dag gjeve oss Märtha Louise som monark (Dronning) med ein sjaman som prinsgemal. Dette er ein såkalla kontrafaktisk hypotese. Det faktiske er det at Haakon vart tronfølgjar. Han har skikka seg vel, men ved vurdering av samfunnsmessige konsekvensar er vi avhengig av å tenke gjennom det kontrafaktiske, ein variant av det økonomar kallar alternativkostnaden. Kva ville alternativkostnaden ha vore med englefjør og sjamanisme i kongehuset? Mímir Kristjánsson skreiv på Facebook: «Prinsipielt er det i mine øyne umulig å være noe annet enn republikaner. Men det norske kongehuset har gjort det umulig å være republikaner i Norge». Denne utsegna gav oss ein uvanleg allianse mellom han og Kjetil Rolness. Rolness sa seg samd.

Håvard Teigen