Strømmetjenester er fylt med filmer og serier om drap, vold, seriemord. Grådighet, sjalusi, lyst og kjærlighet må iblandes mord og vold i vestlig underholdningskultur for å appellere. Dødsscenene blir grovere og mer grafiske, volden mer utspekulert. Kulturen normaliserer, til og med romantiserer, vold.
Kunst speiler livet, eller var det omvendt? Film og serier er underholdning, ja, men underholdning er også kultur, den påvirker oss og preger underbevisstheten. Hvor kommer denne voldsbesettelsen i vestlig kultur fra?
Nordmenn påpeker ofte at vi i Europa, ikke minst på grunn av sekularisering, har kommet til å mislike moralisering. Godhet er blitt kjedelig. Ting må være rå for å appellere. Tabuer skal knuses. Det skal være rock & roll, sex og vold, jo grovere jo bedre. For meg, som kommer fra et religiøst ekstremiststyre, er det forståelig å ville begrense religionens makt. Men hvor mange tabuer skal knuses? Når blir grensen for råskapen nådd?
Nylig kom jeg i skade for å se et lite videoklipp av et såret barn i Gaza på nettet, beina hang fra kneet. Det var utholdelig å se på. Tusenvis av barn er lemlestet og drept av Israels krigføring i Gaza, og våpenforsyningen kommer fra Vesten.
Har Vesten en voldelig tendens? Europa har hatt korsfarere og slaveri. Vi har hatt første verdenskrig, en av de dødeligste i historien, hvor millioner ble drept og kjemiske våpen ble brukt på levende mennesker. I andre verdenskrig, enda dødeligere, ble seks millioner jøder utryddet i Europa. Vi har sluppet atombomben over Hiroshima og Nagasaki. Invasjoner av Afghanistan og Irak, Abu Ghraib, Guantanamo og waterboarding. Vi har sett – og forårsaket – ufattelig lidelse.
I oppveksten min, i et muslimsk hjem, drev pappa alltid med veldedighet. Han var troende og mente at gode gjerninger var en del av hans tro. Etter at islamister tok over Iran, så jeg en annen side ved religion. Det var en annen tolkning av islam, som førte til at tenåringer ble hengt fordi de ikke var troende. Grusomhetene ble mange. Religionens voldspotensial er åpenbart. De siste tiåret har vi bevitnet terror i Europa utført av ekstremistgruppen IS. Vi har sett bildene av grusomhetene IS drev med: Fanger som ble brent levende i bur i Midtøsten, jezidijenter og -kvinner som ble tatt som slaver. Det utøves mye forferdelig vold av (noen) mennesker med opphav i den muslimske kultursfæren.
«I persisk kultur leser man ikke krim, vi lager ikke skrekkfilmer»
Men lager vi underholdning og kultur ut av vold og drap? Nei.
I persisk kultur leser man ikke krim, vi lager ikke skrekkfilmer, selv om vi har et ekstremiststyre. Kulturen består av historier om kjærlighet så søt at det nesten er kvalmende. Historier om for eksempel nattsvermeren som søker etter lyset av så intens kjærlighet at den svir seg og dør ved foten av stearinlyset. Dikteren Rumi er opptatt av harmoni i universet. Sufidikteren Hafiz dikter om godhet på grensen til barnslig naivitet. Her i Vesten er det bare vold, skrekkfilmer og krim.
Hver dag ser vi nå ekte, grusomme scener fra det virkelige liv spille seg ut på mobilskjermene våre. Ikke minst har tusenvis av mennesker det siste året blitt drept og lemlestet i Gaza. Og likevel, i vår velstand og trygghet drømmer vi oss bort i morderisk spenning. Vi spiser popkorn og pizza mens blodet spruter på skjermen og mennesker faller som fluer. Uten verdi, uten verdighet. Det er noe unormalt ved det hele.
Snart er det halloween, og vi skal romantisere blod og mord som folkefest, male brente og maltrakterte kroppsdeler for moro skyld.
Vold og drap bør ikke være underholdning på alle kanaler og i alt rundt oss. Det gjør noe med oss. Voldelig mentalitet er bare et stykke unna voldelig handling.
For min del skal jeg lese Rumi-dikt i lyset fra stearinlys under halloween, og dele ut godteri til barna, i håp om at uskylden skal vinne.