Jeg har ikke sett «71 grader nord», ei heller har jeg planer om å se det. Jeg har ganske enkelt ikke behov for å se en romsdaling oppføre seg som en kødd mens han går fjelltur. Det får jeg nok av i privatlivet.
Allerede abonnent? Logg inn
Det hadde seg slik at eg for fyrste gong kjente julestria ta meg over. Eg hadde lagt planar for kvar dag med julekos og julestress, middagar, ærend, julejazz og julefest. Tvangskos og krampetak om kvarandre, oppå alt vanleg stress og mas og kjas, og eg frykta at veggen var nære. Det kjentes ut som at eg så vidt hadde tid til å puste, og tårene låg aldri langt unna. Då kan du tru at panikken breia seg då eg kjente eit ubehag bak i halsen, eit snev av kløe, eit forstadium på noko eg på ingen måte hadde tid til. «Det går nok fint», tenkte eg. Kroppen veit som regel når den har tid til å vere sjuk og ikkje, og med min flaks ligg eg nok langflat vesle julaftan i staden. Nei da.
O’Hoi TavafoleMange ganger i livet får vi sjansen til å presentere en helt annen versjon av oss sjøl. Da er det vanlig å jekke denne versjonen opp noen hakk på skalaen, men jeg vil anbefale å gjøre det totalt motsatte. Slike sjanser oppstår gjerne i livets transportetapper, da man i utgangspunktet ikke tenker spesielt mye over egen tilstedeværelse i samspill med andre. For eksempel oppstår disse mulighetene når jeg møter andre foreldre i barnehagegarderoben, på butikken eller når jeg tar heisen med naboen. Da er det jo relativt vanlig å klistre på seg et imøtekommende fjes oppå sitt sedvanlige sammensnurpede, stille spørsmål og le og by på selvfølgelighetsfraser. Inntil nylig var også dette strategien jeg sjøl gikk for. Helt til det gikk skeis. Da gjentatte forsøk på å framstå som en hvilken som helst sosialt oppegående person sviktet fullstendig i absolutt alle møtene jeg hadde med den ene naboen under oss, har jeg heller gått helt inn i rolla som gæren og uforutsigbar. Der jeg tidligere skammet meg for å ha dulta borti den litt ekle ungen dems med et uhell, ser jeg nå fram til neste mulighet til å skremme barn.
AmøbeJeg er et kapitalistisk dyr. Kapitalismen har penetrert meg så dypt inn i frontallappen at jeg ikke engang klarer å forestille meg hvordan en framtid uten den kan se ut. Ikke engang når jeg drømmer – en tilstand der jeg vanligvis klarer å knuse de fleste kreative sperrer – kan jeg noensinne husket å ha drømt om en annen sosial virkelighet enn kapitalismen. Den har befestet så mange aspekter ved min sjel og mitt kjøtt at jeg lurer på om den også har lagt sitt spor i mitt DNA. Vil mine avkom også være ute av stand til å utøve effektiv motstand mot kapitalismens tentakler? En ekkel tanke, men slik er det vel med kapitalismen. Den bryr seg ikke om du er enig eller ikke, den vil bare styre deg, samfunnet og hele den materielle virkeligheten. Kapitalismen har til og med penetrert ideen om sosialismen. Den har redusert den til et spørsmål om forbrukerpreferanser og kleskoder.
Filleproletaren