Norce As har delt denne artikkelen med deg.

Norce As har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattIsrael og palestina

Vet studen­tak­ti­vis­tene hva de kjemper for?

LUFTSLOTT PÅ BLINDERN: På Universitetet i Oslo har studenter mobilisert i kampen for Palestina. Verden som er mye mer kompleks enn en SV-students rene ridderhjerte skal ha det til, skriver Ali Jones Alkazemi. FOTO: Anniken C. MohrLUFTSLOTT PÅ BLINDERN: På Universitetet i Oslo har studenter mobilisert i kampen for Palestina. Verden som er mye mer kompleks enn en SV-students rene ridderhjerte skal ha det til, skriver Ali Jones Alkazemi. FOTO: Anniken C. Mohr

Elisteinar Tengas innlegg om Palestina-kampen, publisert 9. oktober i Klassekampen, er symptomatisk. Det er spesielt interessant at han bruker sin identitet som mørk til å snakke på vegne av mennesker og om en konflikt han åpenbart mangler innsyn i. Jeg har irakisk bakgrunn, snakker arabisk og følger den arabiske verdens omtale av konflikten tett på sosiale medier, og for meg er det åpenbart at det ikke nytter å være mørkhudet FPØ-student på Blindern for å si noe fornuftig om hva som egentlig skjer.

Diskursen rundt konflikten i den arabiske verden blir bare mørkere og mørkere. 7. oktober i år var Facebook-feeden min stappet med bilder av «Al aqsa-floden-heltene» som slaktet 1200 israelere og tok dem som gisler. Hundretusenvis av reaksjoner og kommentarer priset nedslaktingen, flere brukte bilder fra massakren som forsidebilde. Stadig oftere blir det referert til et vers i Koranen som advarte muslimene mot «jødenes arroganse». Her om dagen sa en bekjent: «Vi bryr oss ikke om palestinere; poenget er å ta jødene – de er virus.»

Det er kanskje enkelt å bagatellisere slike tilfeller om man er en rettferdighetskjempende nordmann på Blindern. Men antisemittismen er overalt. Det er ikke et marginalt eller bagatelliserbart fenomen. Jødehatet er nå i munnen på selv de mest moderate muslimene. Hadde jeg vært jøde, hadde jeg fryktet for livet mitt. Det har jeg god grunn til å tro når jeg både snakker med mennesker og stadig leser innlegg som maler et bilde av jøder som en eksistensiell fiende som må utslettes.

Spesielt problematisk er det at disse sekulære Blindern-studentene støtter et islamistisk prosjekt. De forstår ikke at konflikten først og fremst er religiøs for Motstandsaksen (Iran, Irak, Syria, Libanon). I sjiaislam, som er retningen jeg har vokst opp i og som er Motstandsaksens religiøse orientering, er ikke Al Aqsa-moskeen i Jerusalem hellig engang. Jerusalem er ikke sentralt – dét er en sunnimuslimsk tanke.

«Disse sekulære Blindern-studentene støtter et islamistisk prosjekt»

Det er faktisk kampen mot jødene som er viktig for Motstandsaksen i Israel/Palestina-konflikten. Det har en eskatologisk betydning som vil fremskynde dommedag. Poenget er å utslette «viruset», koste hva det koste vil – om så hele Midtøsten havner i krig eller 100.000 arabere dør for at noen få israelere skal bli drept eller føle seg mer utrygge. Å gjøre israelere redde beskrives med glede og iver. Det er et nihilistisk og skummelt prosjekt, som skinnhellige studentbevegelse-romantikere tilsynelatende ikke vet noe som helst om.

Det har vært latterlig å se hvordan norske aktivister tror at deres syn på menneskets ukrenkelighet er noe som automatisk verdsettes av muslimer i Midtøsten. Tengas innlegg er et svært godt eksempel på denne illusjonen. Å verdsette livet og å klamre seg fast til det, er sett veldig ned på. Å mene at livet har en verdi eller å være redd for å dø er noe man ler av i islam generelt, spesielt i sjiaislam, Motstandsaksens og Palestina-kampens største støttespillere. Det er et slags kolonialistisk ridderkompleks som preger Tengas argumentasjon.

Personlig vet jeg ikke hva som er løsningen. Men at å mene at palestinernes og Hamas’ side er en kamp for menneskeverdet, er et luftslott. Det har ingen betydning i konflikten som kjempes.

Tengas innlegg er uttrykk for en mer generell tendens som har preget studentopprørere i alle år: En tro på at man vet best, i en verden som er mye mer kompleks enn en SV-students rene ridderhjerte skal ha det til.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Israel og palestina

Narrespill, dob­belt­spill eller svik?

Harald Stanghelle kritiserte i Aftenposten Espen Barth Eide for å drive et narrespill ved å løfte fram tostatsløsningen som den ’eneste realistiske løsningen’ for palestinerne. I Klassekampen torsdag 14. august gir Midtøsten-ekspert Hilde Henriksen Waage Stanghelle rett i sak, selv om hun er imponert over utenriksministerens mot til å utnytte ’handlingsrommet’. Det er viktig at Norge støtter folkeretten! Men er tostatsløsningen egentlig noe svar på de grove folkerettsbruddene Israel bedriver? Det vil åpenbart ikke stanse det pågående folkemordet. 13. september i fjor var Norge med å fremme en resolusjon i FNs generalforsamling som ble vedtatt med overveldende flertall. Den krever at Israel opphever den ulovlige okkupasjonen innen et år. I juli i år deltok Norge på Haag-gruppa sitt møte i Bogotá. Der skreiv tretten land under slutterklæringa om at Israels straffrihet må ta slutt, og de går inn for rask innføring av sanksjoner mot levering og frakt av våpen og militært drivstoff til Israel.

Valg 2025

Skal vi virkelig la borgerlig taktikkeri vinne valget?

Den nyeste stortingsmålingen til Nettavisen viser svært knapt flertall til borgerlig side, med 86 mandater sammenlignet med rødgrønn side sine 83. MDG får 3,7 prosent, og er kun 0,3 prosent fra sperregrensen – rett under valgresultatet på 3,94 prosent i 2021. Hadde målingen gitt MDG fire prosent, kunne rødgrønn side hatt alt fra 86 til 88 mandater, og dermed vunnet valget. Målingen er en av mange der MDG veksler mellom å være rett over eller rett under sperregrensen. Slik landet ligger nå, kan noen få tusen stemmer fra eller til avgjøre om rødgrønn side får makt de neste fire årene. Alternativet er at Frp kan få sin første statsminister noensinne. De fleste politiske kommentatorer er nå tydelige på at stemmer til partier rundt sperregrensen vil avgjøre valget. Det gjelder MDG på venstresiden, og KrF og Venstre på høyresiden.

Nynorsk

Menneske, maskin og språk­læ­ring

Professor emeritus i pedagogikk, Karl Øyvind Jordell, legg i sitt innlegg 18. august for dagen eit defensivt syn på nytten av språklæring, både sidemål og framand­språklæring, i og med at «vi alle har fått tilgang til oversettelsesprogrammer som på et blunk kan oversette fra det ene til det andre.» Lat maskinene overta! Innlegget kjem som ein respons på teksten min i spalta Språket onsdag 13. august om sidemålsundervisning og korleis ein kan leggja opp eit meir fagleg forsvarleg sidemålsforsøk enn det den politiske høgresida stadig tek til orde for. Men det verkar som at Jordell har gått glipp av det pedagogiske hovudpoenget, nemleg at ulike former for styrkt sidemålsopplæring, truleg gir betre ferdigheiter både i hovudmål og i språk generelt. Til det kan Jordell sjølvsagt seia at heller ikkje gode ferdigheiter i norsk hovudmål er så veldig viktig lenger: Me har jo no store språkmodellar (ChatGPT, Copilot og så vidare) som kan generera formfulle tekstar for oss berre me klarar sånn nokolunde å formulera instruksjonane. Me vil ikkje dit. Me må innsjå at gode lese- og skrivekunnskapar er viktige, ja, faktisk viktigare enn nokon gong i ei tid der aukande mengder maskingenerert tekst av varierande kvalitet møter oss i dei fleste samanhengar. Variert og god språktrening bidreg til det.