Norce As har delt denne artikkelen med deg.

Norce As har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattIsrael og palestina

Vet studen­tak­ti­vis­tene hva de kjemper for?

LUFTSLOTT PÅ BLINDERN: På Universitetet i Oslo har studenter mobilisert i kampen for Palestina. Verden som er mye mer kompleks enn en SV-students rene ridderhjerte skal ha det til, skriver Ali Jones Alkazemi. FOTO: Anniken C. MohrLUFTSLOTT PÅ BLINDERN: På Universitetet i Oslo har studenter mobilisert i kampen for Palestina. Verden som er mye mer kompleks enn en SV-students rene ridderhjerte skal ha det til, skriver Ali Jones Alkazemi. FOTO: Anniken C. Mohr

Elisteinar Tengas innlegg om Palestina-kampen, publisert 9. oktober i Klassekampen, er symptomatisk. Det er spesielt interessant at han bruker sin identitet som mørk til å snakke på vegne av mennesker og om en konflikt han åpenbart mangler innsyn i. Jeg har irakisk bakgrunn, snakker arabisk og følger den arabiske verdens omtale av konflikten tett på sosiale medier, og for meg er det åpenbart at det ikke nytter å være mørkhudet FPØ-student på Blindern for å si noe fornuftig om hva som egentlig skjer.

Diskursen rundt konflikten i den arabiske verden blir bare mørkere og mørkere. 7. oktober i år var Facebook-feeden min stappet med bilder av «Al aqsa-floden-heltene» som slaktet 1200 israelere og tok dem som gisler. Hundretusenvis av reaksjoner og kommentarer priset nedslaktingen, flere brukte bilder fra massakren som forsidebilde. Stadig oftere blir det referert til et vers i Koranen som advarte muslimene mot «jødenes arroganse». Her om dagen sa en bekjent: «Vi bryr oss ikke om palestinere; poenget er å ta jødene – de er virus.»

Det er kanskje enkelt å bagatellisere slike tilfeller om man er en rettferdighetskjempende nordmann på Blindern. Men antisemittismen er overalt. Det er ikke et marginalt eller bagatelliserbart fenomen. Jødehatet er nå i munnen på selv de mest moderate muslimene. Hadde jeg vært jøde, hadde jeg fryktet for livet mitt. Det har jeg god grunn til å tro når jeg både snakker med mennesker og stadig leser innlegg som maler et bilde av jøder som en eksistensiell fiende som må utslettes.

Spesielt problematisk er det at disse sekulære Blindern-studentene støtter et islamistisk prosjekt. De forstår ikke at konflikten først og fremst er religiøs for Motstandsaksen (Iran, Irak, Syria, Libanon). I sjiaislam, som er retningen jeg har vokst opp i og som er Motstandsaksens religiøse orientering, er ikke Al Aqsa-moskeen i Jerusalem hellig engang. Jerusalem er ikke sentralt – dét er en sunnimuslimsk tanke.

«Disse sekulære Blindern-studentene støtter et islamistisk prosjekt»

Det er faktisk kampen mot jødene som er viktig for Motstandsaksen i Israel/Palestina-konflikten. Det har en eskatologisk betydning som vil fremskynde dommedag. Poenget er å utslette «viruset», koste hva det koste vil – om så hele Midtøsten havner i krig eller 100.000 arabere dør for at noen få israelere skal bli drept eller føle seg mer utrygge. Å gjøre israelere redde beskrives med glede og iver. Det er et nihilistisk og skummelt prosjekt, som skinnhellige studentbevegelse-romantikere tilsynelatende ikke vet noe som helst om.

Det har vært latterlig å se hvordan norske aktivister tror at deres syn på menneskets ukrenkelighet er noe som automatisk verdsettes av muslimer i Midtøsten. Tengas innlegg er et svært godt eksempel på denne illusjonen. Å verdsette livet og å klamre seg fast til det, er sett veldig ned på. Å mene at livet har en verdi eller å være redd for å dø er noe man ler av i islam generelt, spesielt i sjiaislam, Motstandsaksens og Palestina-kampens største støttespillere. Det er et slags kolonialistisk ridderkompleks som preger Tengas argumentasjon.

Personlig vet jeg ikke hva som er løsningen. Men at å mene at palestinernes og Hamas’ side er en kamp for menneskeverdet, er et luftslott. Det har ingen betydning i konflikten som kjempes.

Tengas innlegg er uttrykk for en mer generell tendens som har preget studentopprørere i alle år: En tro på at man vet best, i en verden som er mye mer kompleks enn en SV-students rene ridderhjerte skal ha det til.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Frp

Norsk nok?

Det er snart 17. mai, nasjonaldagen der vi feirer demokrati, frihet og Norge, og det har fått meg til å reflektere rundt hva det betyr å være norsk og den evig pågående innvandringsdebatten. Det er noe som egentlig alltid har vært til stede i mitt bakhode, noe jeg har følt på kroppen som en med innvandrerbakgrunn. Jeg har lenge prøvd å vise fram at jeg var «integrert», men har innsett hvor idiotisk det egentlig er. Hvorfor skal jeg viske vekk deler av meg selv, av min personlighet og identitet, bare for å passe inn hos idealene til noen få – som aldri kommer til å skjønne skaden de forårsaker når de spytter ut slike utsagn om innvandring? Jeg er ikke imot debatt om innvandring. Men når vi stadig ser den samme skadelige og lite konstruktive retorikken, som får folk til å føle seg som om de ikke er en del av samfunnet, så er det ikke rart at mange med innvandringsbakgrunn ikke orker å ta ordet. Når Frp reduserer mennesker til statistikk og økonomisk verdi, snakker om at pakistanere ikke bør få barn og når stortingsrepresentant Erlend Wiborg slår alarm om at «etniske nordmenn» blir en minoritet i sitt eget land (noe som henviser til «great replacement»-teorien), så skjønner jeg ikke hvorfor det ikke er flere som tar til motmæle! Dette er den samme retorikken og det rasistiske tankegodset som har blitt brukt om og om igjen gjennom historien. Det er et dilemma at Frp kaller seg «partiet for folk flest» når de også anser en stor andel av landets befolkning som innvandrer og derfor ikke-norske. Det som skremmer meg mest nå er om Frp vil innføre remigrasjon i norsk politikk.

Fremskrittspartiet

Trumpisme, sier du?

I mandagens leder sammenligner Klassekampen Sylvi Listhaug med Donald Trump. Karakteristikken sier mer om avisens politiske ståsted enn om norsk politisk virkelighet. La meg i stedet snakke om noe konkret. I valgkampen 2025 publiserte Arbeiderpartiet en video med nestleder Jan Christian Vestre der Frp ble tillagt politiske standpunkter partiet ikke har. Videoen var villedende, og Ap måtte beklage offentlig. Nylig hevdet statsminister Jonas Gahr Støre at Frp vil svekke sykelønnen. Det er ikke sant, og det vet Støre. Dette er ikke politisk uenighet.

Fremskrittspartiet

Når rasisme blir «minus­va­ri­anter»

Da det ble kjent at en rådgiver i Fremskrittspartiet hadde omtalt norskpakistanere som «minusvarianter», var de rituelle fordømmelsene raskt på plass. Men bak indignasjonen skjuler det seg et langt mer urovekkende mønster: Den metodiske nedbrytingen av det språklige anstendighetsvernet. Det er i nølingen etterpå at alvoret ligger. Da Sylvi Listhaug omsider tok avstand, var det med en påfallende mangel på presisjon. Ordet rasisme satt langt inne; det måtte tvinges frem av det offentlige trykket. Det er nettopp her, i dette vakuumet mellom den utilslørte fordommen og den motvillige beklagelsen, at grenseforskyvningen finner sted. Dette er ikke utslag av språklig uforsiktighet eller isolerte glipper. Det ligner snarere en politisk praksis: Man siktet seg inn mot ytterkanten av det akseptable, sender ut en sonde av forakt, for så å trekke seg tilbake når motvinden blir for stri.