Elisteinar Tengas innlegg om Palestina-kampen, publisert 9. oktober i Klassekampen, er symptomatisk. Det er spesielt interessant at han bruker sin identitet som mørk til å snakke på vegne av mennesker og om en konflikt han åpenbart mangler innsyn i. Jeg har irakisk bakgrunn, snakker arabisk og følger den arabiske verdens omtale av konflikten tett på sosiale medier, og for meg er det åpenbart at det ikke nytter å være mørkhudet FPØ-student på Blindern for å si noe fornuftig om hva som egentlig skjer.
Diskursen rundt konflikten i den arabiske verden blir bare mørkere og mørkere. 7. oktober i år var Facebook-feeden min stappet med bilder av «Al aqsa-floden-heltene» som slaktet 1200 israelere og tok dem som gisler. Hundretusenvis av reaksjoner og kommentarer priset nedslaktingen, flere brukte bilder fra massakren som forsidebilde. Stadig oftere blir det referert til et vers i Koranen som advarte muslimene mot «jødenes arroganse». Her om dagen sa en bekjent: «Vi bryr oss ikke om palestinere; poenget er å ta jødene – de er virus.»
Det er kanskje enkelt å bagatellisere slike tilfeller om man er en rettferdighetskjempende nordmann på Blindern. Men antisemittismen er overalt. Det er ikke et marginalt eller bagatelliserbart fenomen. Jødehatet er nå i munnen på selv de mest moderate muslimene. Hadde jeg vært jøde, hadde jeg fryktet for livet mitt. Det har jeg god grunn til å tro når jeg både snakker med mennesker og stadig leser innlegg som maler et bilde av jøder som en eksistensiell fiende som må utslettes.
Spesielt problematisk er det at disse sekulære Blindern-studentene støtter et islamistisk prosjekt. De forstår ikke at konflikten først og fremst er religiøs for Motstandsaksen (Iran, Irak, Syria, Libanon). I sjiaislam, som er retningen jeg har vokst opp i og som er Motstandsaksens religiøse orientering, er ikke Al Aqsa-moskeen i Jerusalem hellig engang. Jerusalem er ikke sentralt – dét er en sunnimuslimsk tanke.
«Disse sekulære Blindern-studentene støtter et islamistisk prosjekt»
Det er faktisk kampen mot jødene som er viktig for Motstandsaksen i Israel/Palestina-konflikten. Det har en eskatologisk betydning som vil fremskynde dommedag. Poenget er å utslette «viruset», koste hva det koste vil – om så hele Midtøsten havner i krig eller 100.000 arabere dør for at noen få israelere skal bli drept eller føle seg mer utrygge. Å gjøre israelere redde beskrives med glede og iver. Det er et nihilistisk og skummelt prosjekt, som skinnhellige studentbevegelse-romantikere tilsynelatende ikke vet noe som helst om.
Det har vært latterlig å se hvordan norske aktivister tror at deres syn på menneskets ukrenkelighet er noe som automatisk verdsettes av muslimer i Midtøsten. Tengas innlegg er et svært godt eksempel på denne illusjonen. Å verdsette livet og å klamre seg fast til det, er sett veldig ned på. Å mene at livet har en verdi eller å være redd for å dø er noe man ler av i islam generelt, spesielt i sjiaislam, Motstandsaksens og Palestina-kampens største støttespillere. Det er et slags kolonialistisk ridderkompleks som preger Tengas argumentasjon.
Personlig vet jeg ikke hva som er løsningen. Men at å mene at palestinernes og Hamas’ side er en kamp for menneskeverdet, er et luftslott. Det har ingen betydning i konflikten som kjempes.
Tengas innlegg er uttrykk for en mer generell tendens som har preget studentopprørere i alle år: En tro på at man vet best, i en verden som er mye mer kompleks enn en SV-students rene ridderhjerte skal ha det til.
