DebattIsrael og palestina

Vet studen­tak­ti­vis­tene hva de kjemper for?

Ali Jones Alkazemi (Skribent og filosof)
LUFTSLOTT PÅ BLINDERN: På Universitetet i Oslo har studenter mobilisert i kampen for Palestina. Verden som er mye mer kompleks enn en SV-students rene ridderhjerte skal ha det til, skriver Ali Jones Alkazemi. FOTO: Anniken C. MohrLUFTSLOTT PÅ BLINDERN: På Universitetet i Oslo har studenter mobilisert i kampen for Palestina. Verden som er mye mer kompleks enn en SV-students rene ridderhjerte skal ha det til, skriver Ali Jones Alkazemi. FOTO: Anniken C. Mohr

Elisteinar Tengas innlegg om Palestina-kampen, publisert 9. oktober i Klassekampen, er symptomatisk. Det er spesielt interessant at han bruker sin identitet som mørk til å snakke på vegne av mennesker og om en konflikt han åpenbart mangler innsyn i. Jeg har irakisk bakgrunn, snakker arabisk og følger den arabiske verdens omtale av konflikten tett på sosiale medier, og for meg er det åpenbart at det ikke nytter å være mørkhudet FPØ-student på Blindern for å si noe fornuftig om hva som egentlig skjer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Syria

Står vi løpet ut i Syria?

Jeg har vært i Syria to ganger det siste året. På reisen fra Damaskus til nordøst kjørte vi gjennom byer som Al-Raqqa, Homs og Aleppo, steder som for få år siden var frontlinjer i en brutal krig. I dag er våpnene for en stor del blitt stille, men ødeleggelsene er overalt. Skoler mangler vegger, boligområder er ubeboelige, og store deler av landet er fortsatt farlige å ferdes i. Syria bærer dype arr etter den brutale krigen. Samtidig står landet, ett år etter Assads fall, ved et reelt veiskille. For første gang på lenge finnes det rom for gjenoppbygging og fredsbygging, ikke bare av infrastruktur, men av tillit mellom mennesker, lokalsamfunn og myndigheter.

Raymond Johansen
Klimautslipp

Kritikken mot Kina og India bommer

Klassekampens vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes fortsetter sitt felttog mot «det grønne skiftet» i Viten-spalten 4. desember og i replikk til meg 6. desember. For femte gang i år prøver han å holde liv i den seiglivede myten om at Kinas klimagassutslipp vil fortsette å vokse i årene framover – nå med henvisning til at Det internasjonale energibyrået (IEA) sier at de energirelaterte utslippene der økte med 0,4 prosent i 2024. Men IEA anslår også at utslippene er «on the track to plateau in the mid 2020s and then enter a moderate decline to 2030.» Ja, dette er usikre prognoser, men de støttes av blant andre UNEP (FNs miljøprogram) og Carbon Brief. I en rapport fra oktober i år anslår de at G20-landenes samlede utslipp vil minke til 35 gigatonn CO₂ i 2030 og videre til 33 gigatonn i 2035, og at Kina vil være den største bidragsyteren til denne antatte reduksjonen.

Eirik Skattum
Klimasøksmål

Vi kommer til å vinne, men det blir kanskje for seint

Samtidig som orkanen Melissa rev og smadret seg gjennom Sentral-Amerika, avga Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) sin dom i «Klimasøksmålet» 28. oktober. Det har gått nesten ti år siden Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten for å ha tildelt oljelisenser i det sårbare Arktis. Når siste punktum er satt, er vi både nærmere og lenger unna å løse klimakrisen. I 2016 var det nesten ingen klimajuss å lene seg på, verken i Norge eller internasjonalt. I dag finnes det tusenvis av saker, hvorav de fleste ender i klimaets favør. Derfor var vi håpefulle. Men som i norsk Høyesterett, vant vi heller ikke fram i EMD; tildelingen av lisenser brøt ikke menneskerettighetene.

Andreas Randøy