Å vedde penger er kanskje ikke egentlig noen «nobel» bedrift, men nå som verdens gjeveste litteraturpris snart skal deles ut, begynner selv den edleste bokorm å vurdere å prøve å sikre seg noen snabba ca$h.
Allerede abonnent? Logg inn
Kall det gjerne en overlevelsesstrategi, men jeg har en imponerende evne til å skape system i et sabla rot. Etter at vi flyttet for et par måneder siden, ser det fortsatt ut som om vi akkurat har satt foten innafor døra. Et utrent øye ser nok bare tårn av esker, stabler med usammenhengende objekter, kleshauger som går over i nye kleshauger og et ukjent antall skruer som har det med å dukke opp selv om vi aldri har skrudd opp noe akkurat der. Men der vanlige mennesker ser rot og fordervelse, ser jeg akkurat det jeg trenger når jeg trenger det. Problemet er at ingen andre i husholdningen klarer å lære seg systemet, så jeg må hjelpe dem med hver minste ting. Det gjør i det minste at jeg får enda bedre oversikt. Teipen? Oppi den kurven som balanserer på det lille bordet med skeive bein. Ja, sammen med sykkelhjelmene. Pizzamelet? I skapet under skuffen med navnelapper og plantesakser – ved siden av hjemmestrikka grytekluter og finmaska siler. Det er jo ingen vits i å flytte på ting når jeg husker stedet der jeg fant det sist. Det gjelder bare å legge det tilbake på samme plassen, så har systemet blitt til helt av seg sjøl. Ingen vits i å utarbeide eller planlegge noe som helst. Fjernkontrollen? Oppå pianoet, bak bunadsko-eska med såpebobler i. Mobillader? Ved munnspillet mitt med fire toner i.
AmøbeAltså, jeg liker jo å sykle. Det er ikke en preferansesak at den røde diamanten står på åttende dagen i sykkelstativet på gata utafor kontoret. Noen dager passer det bare så dårlig. Forrige uke trilla jeg nedover Trondheimsveien, jeg hadde en gladsang på øret og veska over skuldra og tenkte at dette kan jeg vel klare å gjøre vane av. Så klart måtte det regne da jeg var ferdig for dagen, og akkurat det å sykle med briller i regnet innrømmer jeg gjerne at er en preferansesak; jeg liker det ikke. Men jeg liker å sykle. Noen dager passer det bare ikke. Dagene som kom, skulle det komme seks millimeter regn i løpet av dagen, altså tok jeg – og det mener jeg alle med vettet vel bevart bør forstå – ikke sjansen. Neste dag var jeg nesten på Carl Berners plass da jeg kom på at jeg skulle sykle. Til mitt forsvar har jeg ikke hatt den sykkelen så lenge.
VanedyretKan man gjenoppstå i bildet av et døende barn? Det slående vakre bildet fikk meg til å måpe. Det sto en benk midt i rommet, og jeg satte meg ned og begynte å gråte. Fargene, penselstrøkene, følelsene. Kjærlighet, omsorg, fortvilelse, sårbarhet, hjelpeløshet, sykdom, død, overgivelse, sorg, tapt barndom glødet og pulserte mot meg som en sang. Jeg maktet ikke å flytte meg, lamslått av tyngden av det makeløse verket. En død manns evige evne til å formidle et øyeblikk i menneskers historie stakk hull på en verkebyll, godt gjemt innerst inne, og jeg gråt lenge og stille.
isbinna