Akkurat nå

Stopp tyven

Bestjålet

Mobilen min ble stjålet forrige uke. Det skjedde på en måte jeg – hvis jeg ikke først og fremst var rasende og irritert – nesten hadde blitt imponert av i sin reine utspekulerthet. Det var lørdag kveld, og jeg satt i baren på et av mine foretrukne steder og slarva med bartenderen mellom noen munnfuller øl. Jeg var på ingen måte nedsausa, tvert imot – lettere brisen, maks. Så kommer to karer inn – en som virker ganske så edru, og en som sjangler lett, nok til at jeg mistenker han ikke vil få servering. Det er bare én person på jobb (på en lørdag!), så det er ingen til å passe døra. Den første, han edru, bestiller øl og distraherer bartenderen. Han som sjangler litt, står ved siden av meg og ser mot bartenderen. Min antakelse er at han vil bestille øl fra den andre sida av baren. Overraskende tett inntil meg står han, men oppmerksomheten min er annetsteds, jeg tror jeg leser i en avis, og jeg tenker for meg selv at dette bare er en litt snaldret fyr som har glemt konseptet intimsone. Men før han har bestilt noe, er han forsvunnet som dugg på et ølglass. Jeg hører (eller hørte!) til blant idiotene som pleier å betale med mobilen, så idet glasset er tomt, fomler jeg etter den i lomma. «Faen!» tenker jeg, men mistenker ikke tyveri helt ennå. Jeg sjekker området, faktisk omtrent hele baren (den er ikke stor), alle steder jeg har vært, og et par steder jeg ikke har vært. Jeg finner han første karen, som sitter på uteserveringa, og stotrer fram et eller annet med at jeg har mista mobilen. Han ser litt rart på meg, som om han ikke skjønner hva jeg snakker om der han sitter med sin nykjøpte øl. Så går jeg inn igjen og tenker på mannen uten intimsone, hvor tett han plutselig sto skulderen min, altså hvor tett han var på høyre jakkelomme. Jeg går ut igjen. Mannen med den nykjøpte ølen har plutselig gått, han også. Igjen står en nesten hel halvliter.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Vinglepetter

Eg finn ikkje artikkelen igjen, men eg meiner å hugse at eg så ein eller annan meine noko om at det å vere ein vinglepetter har blitt eit samfunnsproblem. Noko i den duren. Eg kjende meg uansett treft. Eg er ein vinglepetter, og det har eg vel alltid vore. Når det kjem til små ting, som kva eg skal velje av snacks i butikken, kan eg bruke overmåteleg lang tid, noko som kan bli eit temmeleg stort tidssluk og at det endelege valet får altfor stor meining. Dersom eg, etter endeleg å ha betalt for noko, kjenner at nei, dette var ikkje rett val, kan kjensla av nederlag vere tyngande. Når det kjem til store ting, som kva eg skal gjere med livet mitt, utartar det seg noko annleis, men også litt (faretruande) likt. Her sjanglar eg mellom det eine og det andre i ein evig dirrande tilstand, som om eg faktisk var ein bøye på havet.

Smørbukken

Folketall og røvere

I sommer har vi lest «Folk og Røvere i Kardemomme by». Én scene jeg gjerne har hoppet over når jeg har tenkt på den boken, er at røverne etter at de har blitt satt i fengsel starter opp som musikanter igjen. Dette blir nyttig når det viser seg at de ikke klarer å skaffe nok gratis mat til å holde løven god og mett. «Den spiser så forferdelig mye, og det er ikke noe rart at pølsemakeren må spare litt på kjøttet». Kardemomme by har de ikke Onlyfans, ikke kan røverne røve mer heller, de sitter i fengsel, så hva skal de gjøre? De skal holde konsert til inntekt til sulten løve. Konserten koste 50 øre for voksne og 10 øre for barn, og når konserten er ferdig viser det seg at de har fått inn 94 kroner og 50 øre. Det må bety at det var minst 189 personer på konserten, forutsatt at ingen var barn. Men det er mye unger i byen, så la oss si at det var 300 personer på konserten. Det er sjokkerende mange flere enn jeg har sett for meg tidligere. Det betyr at det bor flere i Kardemomme by enn i Utsira kommune. Samtidig, hvis det skal være et økonomisk grunnlag for å holde seg med noe så ekstravagant som et permanent sirkus, så må man jo ha en viss størrelse på befolkningen. At byen er såpass stor gjør at man stiller seg en hel del andre spørsmål.

Konsulenten

Odysseen

I går var jeg på kino og så «Odysseen». Folkets appetitt på hollywoodsk mytologi er tilsynelatende ubegrenset, for de eneste billettene som var å oppdrive, var på første rad. Omkranset av baconsnacks og det flotteste smågodt inntok jeg et radikalt froskeperspektiv på Christopher Nolans storverk. Hvis det skjedde noe veldig viktig på høyre eller venstre flanke, har jeg ikke fått det med meg. Men det som skjedde på midten, var etter mine begreper riktig så flott. Jeg lot meg begeistre, røre og underholde de tre timene til ende. Når det er sagt, så er det egentlig ikke denne odysseen som har opptatt meg i sommer. Åstedet for Birger Emanuelsens roman («Odysseen», altså) ligger nemlig et steinkast unna mitt eget sommerlige paradis. Jeg har spart boka i nesten et år for å kunne lese den i den samme sjøsprøyten som er kulisse for dette usedvanlig kortreiste far-sønn-eposet.

Rægerocker