Akkurat nå

Stopp tyven

Bestjålet

Mobilen min ble stjålet forrige uke. Det skjedde på en måte jeg – hvis jeg ikke først og fremst var rasende og irritert – nesten hadde blitt imponert av i sin reine utspekulerthet. Det var lørdag kveld, og jeg satt i baren på et av mine foretrukne steder og slarva med bartenderen mellom noen munnfuller øl. Jeg var på ingen måte nedsausa, tvert imot – lettere brisen, maks. Så kommer to karer inn – en som virker ganske så edru, og en som sjangler lett, nok til at jeg mistenker han ikke vil få servering. Det er bare én person på jobb (på en lørdag!), så det er ingen til å passe døra. Den første, han edru, bestiller øl og distraherer bartenderen. Han som sjangler litt, står ved siden av meg og ser mot bartenderen. Min antakelse er at han vil bestille øl fra den andre sida av baren. Overraskende tett inntil meg står han, men oppmerksomheten min er annetsteds, jeg tror jeg leser i en avis, og jeg tenker for meg selv at dette bare er en litt snaldret fyr som har glemt konseptet intimsone. Men før han har bestilt noe, er han forsvunnet som dugg på et ølglass. Jeg hører (eller hørte!) til blant idiotene som pleier å betale med mobilen, så idet glasset er tomt, fomler jeg etter den i lomma. «Faen!» tenker jeg, men mistenker ikke tyveri helt ennå. Jeg sjekker området, faktisk omtrent hele baren (den er ikke stor), alle steder jeg har vært, og et par steder jeg ikke har vært. Jeg finner han første karen, som sitter på uteserveringa, og stotrer fram et eller annet med at jeg har mista mobilen. Han ser litt rart på meg, som om han ikke skjønner hva jeg snakker om der han sitter med sin nykjøpte øl. Så går jeg inn igjen og tenker på mannen uten intimsone, hvor tett han plutselig sto skulderen min, altså hvor tett han var på høyre jakkelomme. Jeg går ut igjen. Mannen med den nykjøpte ølen har plutselig gått, han også. Igjen står en nesten hel halvliter.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Spark 1

Jeg vil skrive et forsvar for en utskjelt transportblomst i byens trafikale flora. En relativt sett fersk behjulet hestehov som sprang ut gjennom den metaforiske asfalten på slutten av 2010-tallet og fort ble gjenstand for hat og sjikane fra alle kanter. Jeg vil skrive et forsvar for elsparkesykkelen. Før vi går i gang kan jeg gi lynsjemobben rett i noen ting. Elsparkesyklene entret som kjent våre liv som et slags gatebildets skjeggkre. I starten var det rett og slett altfor mange av dem. Men jeg vil invitere deg, kjære elsparkesykkelhater, til å se deg rundt i dag. Min påstand er at dette har blitt løst med regler, regulering og kommunal detaljstyring av private næringsaktører.

Rægerocker

Fjorden, baby

I skrivende stund er det omtrent fire timer og 23 minutter til jeg tar ferie. Ikke at jeg har regna på det eller noe sånt, altså. For min del er sommer synonymt med sørland, og sørlandssommer synonymt med bading. Her kommer derfor en ode til landsdelens tallrike badeplasser – og noen sylskarpe stikk til hovedstadens grovt overvurderte sentrumsnære vannmasser. Oslofjorden er nemlig ikke særlig mer enn en slimpøl full av havnespy og radioaktive flyndrer, og alle som mener noe annet, tar feil. Om Norge noen gang får en ekte superhelt, er jeg villig til å vedde på at hun kravler opp fra fjordens slamfylte bunn. Nei, gi meg holmer, svaberg, blæretang og sjøsprøyt. Skrik fra måker som spiser fisk, ikke kebab. Et stille morgenbad i en bortgjemt vik med Skagerrak glimrende i det fjerne. Kan du ikke bade i et av de flotte badevannene, da? Frysja er jo bare såååååå nydelig, sier den løsningsorienterte Oslo-patriot kanskje da.

Rægerocker

Plast

Jeg tar det på husken, men slik det framstår for meg, fikk mine foreldre hagemøbler i plast i bryllupsgave. Det er over 40 år siden, og jeg tror plastmøbler hadde en litt annen aura da enn de har i dag. Møblene var med meg gjennom hele oppveksten, det avlange, avrundede bordet, klappstolene med pene gule og hvite puter, én til setet og én som ble hengt over ryggstøtten. Dette var plast av en uvirkelig kvalitet – plast som får en til å tro at forskerne faktisk har rett når de sier at det tar veldig lang tid for plast å løse seg opp i havet. Om fire hundre år kommer en hel liten delfinfamilie til å slå seg ned i klappstolene, rundt det avlange bordet, der alt sammen står sirlig oppstilt på havbunnen, nærmest uberørt av tidens tann. Hva så med fluktstolen? Dette hagesettets pièce de résistance? (vi hadde bare én, min fars rastløse natur gjorde det helt unødvendig med to). Som min mor tilbrakte utallige timer i, med avisa, med en caps over øynene, eller bare skuende utover havet, etter at huset ble byttet ut med leilighet og hytte. Den har jeg akkurat tatt fram igjen fra under huset. Der har den har stått noen år i en slags skammekrok og vært pinlig berørt over å være laget av noe så umoderne som plast.

Konsulenten