Jeg satt i en varm bil i Sør-Afrika den morgenen jeg fikk vite at Donald Trump hadde vunnet presidentvalget i USA. Niende november 2016, vi satt knyst stille mens vi hørte detaljene over bilradioen. Utenfor brant sola, jeg skimtet den glitrende sjøen fra bilvinduet. Langt der ute et sted blandet de voldsomme vannmassene fra Atlanterhavet seg med Det indiske hav. Jeg bodde i Cape Town på denne tida, og Vesten kjentes ofte langt borte. Og denne morgenen, da valgresultatet ble kunngjort, ble jeg fylt av en merkelig, nærmest surrealistisk følelse. Det kunne bare ikke være sant.
Nyheten om Trumps seier engasjerte i Cape Town. Alle snakket om det. Fra dagene som fulgte husker jeg rystende hoder, en slags oppgitthet: Nå var det åpenlyst. Vesten vaklet.
Noen dager seinere kom jeg i en middag i prat med en akademiker innen internasjonal politikk. Etter hvert kom vi inn på presidentvalget, og jeg kommer aldri til å glemme at han på et tidspunkt uttalte at Vesten etter finanskrisa i 2008 var «som å se på et togkrasj i sakte film».
På denne tida hadde jeg bodd i Sør-Afrika så lenge at jeg var blitt vant til temmelig direkte konfrontasjon av vestlig politikk og historie. Like fullt ble jeg provosert. Men jeg besinnet meg. Og snart ble samtalen interessant. De pleide som oftest å bli det. For hva mente han egentlig med dette «togkrasjet»? Jo, at det økonomiske krakket hadde dreiet vestlige land mot en politikk som allerede da – i 2016 – hadde ført til større forskjeller. Forskjeller som bare så ut til å akselerere.
De vet en del om hva ulikhet gjør med et samfunn i Sør-Afrika. Med en Gini-indeks på 63 har landet den største ulikheten i verden. Dronebilder vil fortsatt vise villaområder med svømmebasseng på én side av veien, tettbygde blikkskur på den andre. De fysiske murene er fjernet, men de strukturelle består.
Middagen ble etterfulgt av kaffe, og snart ble Thomas Pikettys «Kapitalen i det 21. århundre» diskutert rundt bordet. Der advarer Piketty om at den voksende ulikheten ville kunne føre Europa i antidemokratisk retning. Om ulikhetsveksten fortsatte, ville den etter hvert kunne destabilisere vestlige demokratier, og over tid kunne bli selvforsterkende: Store selskaper som vokste seg sterkere enn statene. Mektig næringslivslobby og lyssky avgjørelser tatt på lukkede bakrom kunne hule ut demokratier innenfra.
Samtalen fløt videre til Trumps vei mot presidentembetet: Sinnet og resignasjonen blant arbeidere i de såkalte «blue collar»-områdene i USA framsto avgjørende for seieren. «Raseriets retorikk» var blitt Trumps nøkkel: å bruke de fattige og lavt utdannedes frustrasjon til egen fordel, ved å rette arbeidernes sinne vekk fra eliten og over mot marginaliserte grupper, som meksikanske innvandrere. Eiendomsmogulen og realityprodusenten Trump hadde lyktes med bravur i å sanke en avgjørende del av stemmene fra den gruppa som ville tape mest på politikken hans. Åh, ironien i det hele.
Om man vil lære å se Vesten med utenfra-blikk, er Sør-Afrika en god skole. Jeg lærte snart å sette pris på konfrontasjonene: De gjorde meg klokere. Politiske diskusjoner kjentes med tida friere og ærligere der, og da jeg reiste hjem i 2019, hadde det blitt lettere å se verden fra flere sider samtidig. Men det hadde blitt vanskeligere å akseptere Vestens fortelling om seg selv.
I 2016 hadde USA og Europa begynt å knirke i sammenføyningene. I dag, åtte år seinere, er det mer snakk om fritt fall.
Gang på gang har jeg blitt fylt av den samme surrealistiske følelsen som da Donald Trump vant valget: Brexit i 2020. Kongress-stormingen i 2021. Da Georgia Meloni og ytre høyre-partiet Italias Brødres vant valget i Italia i 2022, og da innvandringsfiendtlige Sverigedemokraterna ble nest størst samme år. Da Marine Le Pen og Nasjonal Samling i sommer vant første runde av parlamentsvalget. Og sist nå i september, da ytre høyre-partiet AFD gjorde reint bord i flere tyske delstater og det Østerrikske FPÖ vant valget to dager etter at partiledelsen sang SS-sanger i en begravelse.
Og som et slags kirsebær på toppen av skrekkens icecream sundae, gjør altså Trump det solid på målingene, og kan i november bli valgt til sin andre presidentperiode.
Hvordan havnet vi her? Det er som om vi ikke engang våger å la spørsmålet henge i lufta. Men hadde vi våget, hadde vi kanskje tenkt mer på dette: Før ytre høyre vokser, finnes alltid ulikheten. Ytre høyre nærer seg på arbeiderklassens sinne og fortvilelse over sosial og økonomisk immobilitet, eller mer presist, deres ressentiment. Flere teoretikere – fra Friedrich Nietzsche til Franz Fanon og Chantal Mouffe – har skrevet om dette: Sinne og frustrasjon brukes som politisk bensin for høyrepopulister. Ytre høyre må derfor forstås som en bevegelse som henter sin energi fra dyp sosial og økonomisk frustrasjon, noe som kan føre til destabilisering og radikalisering dersom det ikke blir forstått og håndtert i tide.
Hvorfor snakker vi ikke mer om hvilken fare ulikhet utgjør? I stedet ruster vi opp i troa på at kampen for demokratiet skal føres med kuler og krutt på slagmarken – med midler hentet fra de statlige velferdsbudsjettene – slik at ulikheten samtidig øker enda mer. I Vesten har vi latt utøylet kapitalisme og markedsliberalisme ete våre demokratier innenfra. Likevel er det altså gjennom opprustning at kampen for demokratiet skal vinnes?
Sett utenfra er Vesten inne i en regresjonsfase, både økonomisk, politisk og moralsk. Det er vanskelig for en kjempe å forstå at den faller, men fra den andre siden av verden er fallet åpenbart.
Sett fra de fleste land i Afrika, Asia og Sør-Amerika har USAs og Europas handlingslammelse overfor Netanyahus framferd i Gaza blitt et symptom på moralsk forfall og dobbeltmoral. Her i Norge går utenriksministeren rundt med dype bekymringsrynker over situasjonen i Gaza, samtidig som man altså verken er villig til trekke oljefondet ut av israelske bosettinger eller hindre at norske våpenkomponenter eksporteres til Israel via Nammos underselskaper. Alt er åpenbart til salgs. Brune menneskeliv. Menneskerettighetene. Pytt, pytt.
Samtidig unnviker USA å legge press på Israel – det er en valgkamp som skal vinnes, og det er uvisst om de ville gjort det uansett. Men forventer de internasjonal aksept for strutsetaktikken, vil de bli skuffet. Det er nærmest uvirkelig at verdens største stormakt nå viser absolutt lojalitet overfor et land FNs generalsekretær António Guterres er nektet adgang til. Dermed bidrar de også aktivt til å undergrave FN. Det aleine er selvsagt ekstremt alvorlig.
Nettet strammer seg rundt Vesten. Vår historie om oss selv begynner å slå sprekker. Vi er ikke egalitære. Vi er ikke mer humane, rettferdige eller storsinnede. Tvert imot er vi i ferd med å spille oss selv moralsk fallitt. Og for hver dag styrkes Kinas integritet på verdensscenen. For desto mer destabiliserende og krigshissende USA opptrer, desto større blir kontrasten til Kinas stoiske og taktiske posisjon som verdens viktigste fredsforhandler og stabilisator. Xi Jinping kan bare lene seg tilbake med en kopp oolong-te og nyte synet av Vesten som kjører seg selv i grøfta.
Det eneste positive med at Vestens trollspeil begynner å miste sin kraft, er at vi kanskje, kanskje vil forstå i tide at vi må stake om kursen. Det er nå vi skal børste støvet av de mange bøkene om fred og diplomati som ble skrevet etter andre verdenskrig, som har stått urørt altfor lenge. Det er nå vi skal huske hvorfor alle velferdsordningene etter andre verdenskrig ble bygget opp. Det er nå vi må minne oss selv på hvor viktig det er å beskytte fellesskapet, likeverdet, solidariteten, inkluderingen og menneskerettighetene.
Og så må vi innse at den voksende ulikheten – krattet som har fått vokse seg så tett og sterkt i vår egen hage – er demokratiets største og farligste fiende.