Jeg satt i en varm bil i Sør-Afrika den morgenen jeg fikk vite at Donald Trump hadde vunnet presidentvalget i USA. Niende november 2016, vi satt knyst stille mens vi hørte detaljene over bilradioen. Utenfor brant sola, jeg skimtet den glitrende sjøen fra bilvinduet. Langt der ute et sted blandet de voldsomme vannmassene fra Atlanterhavet seg med Det indiske hav. Jeg bodde i Cape Town på denne tida, og Vesten kjentes ofte langt borte. Og denne morgenen, da valgresultatet ble kunngjort, ble jeg fylt av en merkelig, nærmest surrealistisk følelse. Det kunne bare ikke være sant.
Vesten har ennå ikke tatt innover seg hvilken trussel ulikhet er for demokratiet.
Et togkrasj i sakte film
