Jeg vil synge om en sorg,
om en by med fisketorg,
som for evig haver knust mitt unge hjerte.
Ja, med tårer her jeg står,
mens min harpe langsomt slår,
for det letter å få trøkke ut sin smerte.
Allerede abonnent? Logg inn
Snart er bilen avskaffet i Oslo sentrum, for det finnes knapt plasser å parkere. Jeg er blant de heldige som har egen biloppstillingsplass, men forrige dagen lot jeg noen andre bruke plassen. Det var en grov feilvurdering. Til tross for at vi snakker om en helt vanlig torsdagskveld i september, ble jeg sendt ut i en hvileløs jakt etter et sted å parkere i gatene der jeg bor. Etter noen runder rundt i nabolaget – hadde ikke kjørt rundt i mer enn et kvarter – fikk jeg øye på en ledig luke. Herlig sentralt – rett ved den lokale Joker-butikken. Det var som om man måtte klype seg i armen.
The strong og silent typeI kategorien «yrkesutøvere man ikke vil bli for godt kjent med», har mekleren min nylig fått plass. Leiligheten min blir liggende i et marked i stillstand, og jeg har nå ukentlig kontakt med en person som forteller meg om markedets utvikling, og som gjenforteller meg at «dessverre har ingenting skjedd med vår leilighet». Det er blitt en ukentlig påminnelse om at jeg fortsatt står midt i dritten. Andre som deler plass i samme kategori, er: Legen Tannlegen Advokaten Namsmannen Brannmannen Begravelsesagenten.
Millennial_meglervennNei, nei, eg har ikkje jegerprøve. Nokon reagerte på at eg drog ut for å leite etter kongen, skogens altså, utan å ha med meg rifle. Det er mange år sidan det løpet vart køyrt. Eg veit ikkje kor mange gonger eg strauk på teoriprøva. Før kurset såg eg ikkje opp ned på ei ugle. I nokre år hang det nemleg eit bilete av ei hornugle på det lokale biblioteket, men nokre rakkarungar hadde snudd det. Eg trudde det var horna som stakk opp av hovudet, eg, men det viste seg å vere beina. Etter kurset, derimot, kunne eg litt meir, men forsøk sjølv å sjå forskjell på enkeltbekkasin og dobbeltbekkasin.
Kvarg Nikolai Svartaasen