Buster 2. okt.
Sykkel i byen Denne sommeren var min faste T-bane stengt i ti uker etter ordre fra kommunen/Ruter/Sporveien/ myndighetene(?) (Her har ansvarsfragmenteringen av alt som går på skinner de siste årene, gjort meg helt blind for hvem man faktisk kan skylde på her.)
Siden pandemien er over og kontoroppmøte igjen er forventet, anså jeg først denne nedstengningen som en forbannelse. Men en mer presis definisjon av velsignelse i forkledning skal du lete lenge etter.
Jeg boikottet stappa-buss-for-bane-for-irriterte-og-triste-pendlere og kjøpte meg en elsykkel. Nå skulle jeg bli en sånn en, en som sykla fra Romsås til sentrum som den største selvfølge.
Mine barndomsminner fra sykling uten tilrettelegging dukket opp igjen fra underbevisstheten. Ville det være plass til meg? Den gangen var valget fortauet eller bilveien, hvor både bilister og fotgjengere anså deg som et irritasjonsmoment.
Tiltak har heldigvis skjedd siden den tid (Takk MDG), og hvor tilrettelagt det faktisk er for syklister fra Groruddalen og inn til sentrum, gjorde meg oppriktig glad.
Det tok nøyaktig 20 minutter inn i den første turen før jeg ble en av de som viser med armene hvor man skal.
På disse ferdene mot kontoret møtte jeg også igjen typene jeg ellers kun ser i skisesongen. De som alltid insisterer på å drive med forbikjøring samtidig som syklisten foran dem gjør det samme. Helst så mange ganger som mulig, sånn at man over flere perioder er tre i bredden og opptar begge kjørefelt.
Den manøveren har jeg også vært vitne til i skiløypa, der det flere ganger har endt med tryning i grøfta for vedkommende.