Skolepolitikken har alltid vært sterkt påvirket av trender, og ulike utdanningspolitiske paradigmer har avløst hverandre med ujevne mellomrom. Det siste store skiftet fant sted for om lag 20 år siden. Den gang ble det innført dyptgående reformer inspirert av anglo-amerikansk skoletradisjon, med OECD som sentral premissleverandør. Litt forenklet kan vi si at endringene som ble innført den gangen, hvilte på tre sentrale grep: For det første ble det innført nye læreplaner som ikke lenger anga innholdet i skolen, men i stedet beskrev den overordna kompetansen elevene skulle sitte igjen med. For det andre kom det inn en tro på at skolen kunne styres etter testresultater, og det ble tatt i bruk nye, standardiserte tester til dette formålet. Det tredje og siste grepet var sterk vektlegging av digital kompetanse, som tidvis bikket over i en tro på at digitalisering automatisk ville føre med seg mer og bedre læring.
I to tiår har det vært bred konsensus om den norske skolepolitikken. Nå er det i ferd med å endre seg.
Paradigmeskifte
