Jens Stoltenberg er ferdig med en tiårig jobb som Natos generalsekretær, og takksigelsene for innsatsen strømmer på. Han har vært en populær Nato-administrator i Washington under skiftende presidentregimer. I Donald Trumps presidentår bidro Stoltenberg til å bedre stemningen gjennom støtte til kravet om at europeiske medlemsland måtte ruste opp langt mer. Med Joe Biden ble stemningen enda bedre, ettersom Stoltenberg entusiastisk delte hans syn på USA som «den uunnværlige nasjonen», supermakten som forsvarer «den internasjonale orden» mot ufrihet og autokrati.
I avskjedsintervjuer og taler de siste ukene har Stoltenberg, tross Ukraina-krigens ødeleggelser og redsler, framstilt Natos ekspansjon østover som en politisk seier for europeisk sikkerhet. I Stoltenbergs verden er utvidelse av Nato et mål i seg selv, og i motsetning til de reflekterte resonnementer som hjemlige politikere som Thorbjørn Jagland og salige Kåre Willoch tidligere har bidratt med, viser han verken vilje eller evne til å vurdere om alternative veier og sikkerhetsløsninger i Europa hadde vært mulig. Våpeneksport er stadig veien til fred, og fantasiene om ukrainsk Nato-medlemskap må opprettholdes uansett konsekvenser.
Den samme dogmatismen viser seg i hans holdning til USAs strategiske felttog mot Kina og framstøtene for å utvide Natos interessefelt til Asia og Stillehavet. I et intervju med Foreign Policy nylig gjorde Stoltenberg det klart at selv om Nato er en regional allianse, så «trenger vi en global tilnærming, og det inkluderer vår tilnærming til Kina». Derfor oppgraderer Nato nå samarbeidet med stater som Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand.
«Ingen ble forbauset over utmerkelsen»
I en tale til det tyske Marshall-fondet i september hevdet han at «vi» (les: vestlige land) gjorde en grov feil i å kjøpe gass fra Russland, for russerne brukte avhengigheten av denne eksporten som et våpen for å forsøke å presse oss. Nå er faren at Kina, som både har omfattende forekomster av viktige, sjeldne jordmetaller og eksporterer avansert teknologi, vil sette oss i samme situasjon. Kontakten med Kina bør derfor begrenses til det som kan forenes med langsiktige sikkerhetsbehov.
Verden er, kort sagt, delt i to fiendtlige leirer der selv økonomisk samkvem mellom stater med ulike samfunns- og styringssystemer må begrenses og underlegges nitid militær kontroll. At Kina er den dominerende trusselen mot «vår sikkerhet» repeteres av et kor av USA-lojale vestlige politikere og journalister, så samstemt at det registreres som en journalistisk sensasjon når NRKs selvstendige reporter Yama Wolasmal nylig utsatte Jens Stoltenberg for gjennomtenkte, kritiske spørsmål om hans utenrikspolitiske kurs. Et av dem handlet om hvorfor Kina, som ikke har gått militært inn i noe land på førti år, plutselig har blitt en trussel mot Nato? Den avtroppende generalsekretærens stotrende svar var at Kina har diplomatisk og økonomisk samarbeid med Russland, og generelt «ikke deler våre verdier».
I en leder her i avisa ble disse resonnementene med rette kalt «fordummende fiendebilder». Sosialdemokraten Paul Keating – tidligere statsminister i Australia – brukte enda hardere ord etter at Stoltenberg sommeren 2023 mente at Ukraina-krigen er et argument for Nato-ekspansjon i Asia. Stoltenberg opptrer som en agent for USA, skrev Keating på sin hjemmeside (9. juli 2023) og føyde til at blant de som nå opptrer på den internasjonale scenen er Jens Stoltenberg the supreme fool, «den øverste dåren».
I juli i år, under Nato toppmøte i Washington, fikk denne dåren «presidentens frihetsmedalje» utdelt av Joe Biden. Stoltenberg var, heter det i NRKs billedtekst, «tydelig stolt over utmerkelsen» fra sin aldrende toppsjef og smilte lik en opprømt skolegutt som hedres av rektor på avslutningsmarkeringen. Ingen ble forbauset over utmerkelsen. Jens Stoltenberg har tross alt, som veteranjournalisten Seymour Hersh, nøkternt oppsummerte hans karriere, vært «hansken som passer den amerikanske hånden».
