DebattIsrael og palestina

Det jødiske krysspresset

SLÅ RING OM FREDSDRØMMEN: Det er lett å føle seg isolert som Israel-kritisk jøde, skriver forfatteren. Her fra en demonstrasjon i regi av den amerikanske organisasjonen Jewish Voice for Peace i Washington D.C. FOTO: Kent Nishimura, NTB/GETTYSLÅ RING OM FREDSDRØMMEN: Det er lett å føle seg isolert som Israel-kritisk jøde, skriver forfatteren. Her fra en demonstrasjon i regi av den amerikanske organisasjonen Jewish Voice for Peace i Washington D.C. FOTO: Kent Nishimura, NTB/GETTY

Som jødisk kvinne og medlem av Jødiske stemmer for rettferdig fred opplever jeg daglig en kompleks form for krysspress i debatten om Israel og Palestina. På den ene siden møter jeg anklager fra høyresiden om at jeg svikter mitt eget folk ved å kritisere israelsk politikk. På den andre siden opplever jeg fra venstresiden en mistenkeliggjøring av min jødiske identitet, som om det å være jøde automatisk innebærer en lojalitet til undertrykkelse.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Datasentre

Å roman­ti­sere et datasenter

Telemark har en variert natur som strekker seg fra kysten og helt opp til fjellet. Øverst i fylket ligger snøen på Gaustatoppen til langt ut på sommeren. Nedenfor står industribyggene i Rjukandalen fra starten av 1900-tallet, som gotiske middelalderkatedraler eller egyptiske templer. På vei gjennom dette vakre landskapet vokser et spørsmål: Vil fremtidas generasjoner romantisere datasentrene som nå bygges i Telemark på samme måte som de gamle fabrikkene beundres i dag? Datasentre omtales ofte abstrakt, for eksempel som skyteknologi. I virkeligheten er det tung fysisk infrastruktur. Maskinenes energibehov og plassbruk nedtones, samtidig som vårt eget overforbruk av lagringsplass og regnekraft underkommuniseres. Som et markedsføringsgrep er denne vagheten effektiv. Science fiction-sjargong og beundringen for ny teknologi dekker paradoksalt nok over hvor altomfattende digitaliseringen har blitt.

Ministerenes mester

Hvem ga Stenseng ter­ning­kast 5?

Jeg ble ganske forskrekket da jeg så at Kjersti Stenseng fikk terningkast 5 i Klassekampens ministerkåring 4. juli. En ting er at selve terningkast-konseptet er fordummende og uttrykk for et altfor stort fokus på politisk spill og stil istedenfor selve de politiske sakene. Målestokken blir om de «lykkes» og hvordan de framstår, heller enn om det de ønsker å få til er bra eller dårlig. En annen ting er selve karaktersettingen. Som ufør og samtidig trofast abonnent og støttespiller for Klassekampen i 30 år, føles karakteren til Stenseng som et slag i trynet. Hvordan kan hun få en femmer når noe av det første hun gjør som fersk minister er å nekte å øke fribeløpet for uføre sjøl om Arbeiderpartiet få måneder før hadde vært med på å vedta at det skulle økes? At statsbudsjettforhandlingene endte med at fribeløpet ble økt til 1G, skal Rødt ha mye av æren for og Arbeiderpartiet absolutt null. Stenseng og AP fortsetter å legge seg kloss inntil Høyre, Frp og Venstre med å forsvare et hovedprinsipp for velferdspolitikken om at det er viktig at sjuke folk på AAP og uføretrygd også skal være fattige for å «motivere» dem til å utnytte en eventuell restarbeidsevne.

Nato

Effektiv tåke­leg­ging

Regjeringssjefene fra alliansens 32 medlemsland deltok på Nato-toppmøtet i Ankara 7. til 8. juli. Som om de levde i en boble frakoblet sommerens branner, hetebølgenes overdødelighet, nødvendigheten av å ta vare på planeten, og ikke minst vanlige folks ønske om fred, besluttet 28 høye herrer og fire damer en ytterligere militarisering av Europa. Ikke bare fem prosent av BNP til våpenkappløp – men i tillegg ble forpliktende våpenavtaler for 784 milliarder kroner inngått for å levere enda mer militært utstyr og trening til Ukraina. Nato lovet også å opprettholde våpeninnsprøytingen på minst tilsvarende nivå i 2027.