DebattIsrael og palestina

Det jødiske krysspresset

SLÅ RING OM FREDSDRØMMEN: Det er lett å føle seg isolert som Israel-kritisk jøde, skriver forfatteren. Her fra en demonstrasjon i regi av den amerikanske organisasjonen Jewish Voice for Peace i Washington D.C. FOTO: Kent Nishimura, NTB/GETTYSLÅ RING OM FREDSDRØMMEN: Det er lett å føle seg isolert som Israel-kritisk jøde, skriver forfatteren. Her fra en demonstrasjon i regi av den amerikanske organisasjonen Jewish Voice for Peace i Washington D.C. FOTO: Kent Nishimura, NTB/GETTY

Som jødisk kvinne og medlem av Jødiske stemmer for rettferdig fred opplever jeg daglig en kompleks form for krysspress i debatten om Israel og Palestina. På den ene siden møter jeg anklager fra høyresiden om at jeg svikter mitt eget folk ved å kritisere israelsk politikk. På den andre siden opplever jeg fra venstresiden en mistenkeliggjøring av min jødiske identitet, som om det å være jøde automatisk innebærer en lojalitet til undertrykkelse.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Litteratur

Svar til Marstein

Kommentaren min i Bokmagasinet forrige lørdag, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått motbør her på debattsidene fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider. Klassespørsmålet jeg diskuterer i kommentaren går langs to akser. Den ene er den innenfor romanen, der vi får være enige om å være uenige. Den andre aksen er i romanens kobling til virkeligheten, forholdet mellom forfatteren Helene Uri og virkelighetens alenemor og leietaker.

Journalistikk

Hvem betaler for journa­lis­tikken?

På tirsdag viet Klassekampen lederspalten sin til å sette søkelys på eierstrukturene bak Demo, hvor undertegnede er medstiftere. I disse dager har Demo en folkefinansieringskampanje for å se om det er nok interesse og støtte blant det norske folk til å starte et nytt reklamefritt nyhetsmedium. Klassekampen mener det er behov for åpenhet om hvordan journalistikk finansieres. Vi kunne ikke vært mer enige. Vi mistenker at vi er enige med Klassekampen om det meste. Klassekampen spør hvorfor Demo er midt i en «folkefinansieringskampanje» når store deler av Demo eies av det danske mediehuset Zetland, som igjen eies av de danske grunnleggerne og mediekonsernet Bonnier News: «Bør et konsern med milliardomsetning benytte seg av folkefinansiering?» Her vil vi oppklare: Det er ikke Bonnier News som står bak denne satsingen. De kom inn på eiersiden av Zetland først i høst, lenge etter at Demo begynte arbeidet. Men det spiller egentlig ingen rolle.

Iran

Syste­ma­tiske massedrap

Etter hvert som internettblokaden i Iran har begynt å slå sprekker, har omfanget av myndighetenes respons på demonstrasjonene i Iran blitt tydeligere. Videoopptak viser bruk av automatvåpen mot folkemengder, overfylte sykehus og likhus, samt døde kropper i gatene. Andre opptak viser maskerte medlemmer av Revolusjonsgarden i sivile kjøretøy som skyter på åpen gate mens islamistiske krigsrop sprer frykt. Bildene vekker assosiasjoner til IS på høyden av sin makt. Når dødelig vold brukes for å skape frykt i en befolkning, er det juridisk sett terror. Den islamske republikkens angrep på sivilbefolkningen som ble gjort for å spre frykt og ødelegge folkeviljen, viser hva regimet i praksis er blitt: et terrorregime. Ifølge en rekke rapporter har iranske sikkerhetsstyrker brukt militære våpen mot sivile demonstranter, gitt nådeskudd til sårede, overført hardt skadde direkte fra sykehus til fengsling og gjennomført hemmelige massebegravelser uten å informere familiene. Mange pårørende har i uker lett etter sine kjære, tusenvis fortsatt er savnet. Flere kilder opererer med svært høye dødstall.