Jeg skal være ærlig: Jeg hadde gledet meg. Skikkelig. John Malkovich til Kristiansand, rett fra Hollywood? Var det virkelig sant? Det første jeg gjorde da Kilden teater- og konserthus la ut billettene (som selvsagt ble revet bort) for et år siden, var å sjekke at dette ikke var spam. Ja, for hvorfor i all verden skulle John Malkovich plutselig ta turen til Kristiansand, liksom? Hva hadde han der å gjøre?
Men jo, det var legit, skulle det vise seg. Kulturhuset Kilden hadde kjøpt en forestilling Malkovich periodevis har turnert med siden premieren i 2009 – «The Infernal Comedy – Confessions of a Serial Killer».
Der spiller Malkovich – som er særlig kjent for sine sofistikerte og presise tolkninger av usympatiske og ubehagelige skikkelser – den virkelige østerrikske seriemorderen Jack Uterweger.
Forestillingen har han selv produsert i samarbeid med dirigent Martin Haselböck og regissør og manusforfatter Michael Sturninger. De siste 15 årene har forestillingen reist over hele verden og høstet oppmerksomhet for sin uvanlige form, der Malkovich’ skuespill kombineres med operaarier av blant annet Mozart, Vivaldi, Beethoven og Haydn, framført live av to sopraner.
Mitt første møte med Malkovich var «Dangerous Liasons» (1988), et kostymedrama regissert av Steven Frears. Malkovich spiller den manipulerende og forførende Vicomte de Valmont og hans prestasjon er slående – subtile detaljer i talemåte og framtoning gjør karakteren fascinerende motbydelig.
Et tiår seinere kom det store gjennombruddet: Den særegne og høyst uvanlige «Being John Malkovich», som delvis handlet om, vel, det å være ham. Handlingen kretser rundt en talentfull, men frustrert dokkefører som har mislykkes i kunstnerkarrieren og tatt en kontorjobb i et merkelig firma kalt Lester Corp, der det er så lavt under taket at alle må gå bøyd rundt.
En dag oppdager dokkeføreren tilfeldigvis en merkelig portal bak et arkivskap som fører inn i hodet på skuespilleren John Malkovich (spilt av ham selv). Enhver som entrer portalen får oppleve verden gjennom Malkovich’ øyne i 15 minutter, før de blir kastet ut ved en motorvei utenfor New Jersey.
Den mislykkede kunstneren blir etter hvert nærmest avhengig av den berusende følelsen det gir ham å være den berømte Malkovich. Og når han forteller sin kone Lotte om funnet, får hun snart en idé om å selge billetter til folk som drømmer om å bli behandlet som en berømt person.
«Being John Malkovich» (skrevet av Charlie Kaufman og regissert av Spike Jonze) kan forstås som en meta-kommentar om kunst og marked som motstridende krefter. Handlingen er et metafysisk tankeeksperiment som formidler den mislykkede kunstnerens lengsel etter å bli forstått og lykkes, men samtidig problematiserer kunstneren som myte og merkevare.
Spol 25 år fram. John Malkovich – altså den virkelige – er nå 71 år og har en lang og rik karriere bak seg som produsent, regissør og motedesigner. Bare i år er han aktuell i flere filmer og reiser altså fremdeles verden rundt med sin 15 år gamle forestilling.
På Kilden forrige lørdag bevrer hele den store konsertsalen av forventning. Bakerst på den dunkelt opplyste scenen sitter symfoniorkesteret klart. På framscenen finnes kun et lite bord med en vannkaraffel og et glass, og en enkel kontorstol. Det ser merkelig simpelt ut, nesten som en liksom-scenografi brukt under prøver.
Malkovich kommer inn fra høyre, iført solbriller, prikkete skjorte, hvit dress og hvite skinnloafers. Han bukker dypt og høytidelig, nesten som om han understreker betydningen av sin egen tilstedeværelse.
Så begynner forestillingen. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det som utspiller seg den neste halvannen timen, men la oss si at begrepet «keiserens nye klær» aldri har kjentes mer treffende.
Symfoniorkesteret er det ingenting å utsette på, ikke sopranene Chen Reiss og Susanne Langbein heller. Men Malkovich loffer umotivert omkring på scenen og leverer det som i beste fall kan beskrives som en middelmådig skuespillerprestasjon. Han drikker stadig vann, forsvinner inn og ut i ubegripelige utganger og entreer, men aller verst: klår og tafser ustanselig på de to sopranene.
Jo da, det er regi: Malkovich gestalter en østerriksk mann dømt for seksuelt motiverte mord på til sammen elleve kvinner. Men regien framstår likevel klisjépreget og pompøs. Kilden har kjøpt en forestilling som er oppsiktsvekkende datert i formen: De to ariesyngende kvinnene blir dratt etter håret og slept rundt, Malkovich klynger seg til kjolene deres og sklir på et tidspunkt dramatisk – og uironisk – ned på gulvet.
Måten forestillingen blander barokkopera med psykologisk drama framstår dissonant og dramaturgisk ujevn. Og regien – om man kan snakke om regi i det hele tatt – virker billig og halvhjertet. Man kan bare lure på hva Kilden punget ut med for dette.
Lokalavisa Fædrelandsvennen triller terningkast fem og gir seg ende over. Publikums varme og velvillige latter fyller salen igjen og igjen. Men hvis dette er en stor opplevelse, hva gjør den i så fall stor, utover det at vi kan se John Malkovich i kjøtt og blod på scenen? Hva hadde denne forestillingen vært, om det ikke var for hans eksklusive tilstedeværelse?
For meg blir denne kvelden først og fremst en erkjennelse av at stjernestatus kan generere en sterk psykologisk effekt. Det var som om Malkovich eide rommet allerede før han entret scenen. Han trengte ikke å bevise noe som helst. I kraft av sin egen kapital som stjerne og merkevare – godt hjulpet av ideen om det mannlige geniet – framsto det omvendt: At hans sceniske valg overbeviste fordi det var John Malkovich som utførte dem. Det var nok å, vel, være John Malkovich.
«The Infernal Comedy» blir framfor alt et bilde på en aldrende stjerne som – bevisst eller ubevisst – profitterer på sin tidligere karriere. Det hele gjør budskapet i filmen «Being John Malkovich» enda tydeligere, men blir også dobbelt treffende når Malkovich’ – i rolla som Uterweger – sier:
«It’s very hard to be down to market, if what you sell is your life».