Anmeldelse

Tilegnet Breezy

Ingebrigt Håker Flatens band med en hyllest til den avdøde trompetisten Jaimie Branch.

INGO: Har slippkonsert for «Breezy» på Juret i Oslo i kveld. Foto: Julian SchultzINGO: Har slippkonsert for «Breezy» på Juret i Oslo i kveld. Foto: Julian Schultz

Ingebrigt Håker Flaten(Exit) Knarr

Breezy

Album

Sonic Transmission

I omtalen av Ingebrigt Håker Flatens mesterlige «(Exit) Knarr» fra 2021 rakk jeg ikke å si så mye om navnet på verket. Knarr er en båttype med røtter i vikingtida som kunne ta større last en vanlige skip, men samtidig manøvreres av et mindre mannskap. Dermed kunne tittelen være et bilde både på reise og på last medbrakt og anskaffet på veien, med et hint om at de reisende utgjorde et, tja, mer kompakt ensemble.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Røtter og føtter

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.

Intervju

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Album

Mellom linjene

Enten det handler om eksistensiell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjostakovitsj.