Intervju

Skittent nytt fra vestfronten

Bergensbandet Nix & the Nothings tilfører ny kraft til den gamle garasjerocksjangeren.

NIX & THE NOTHINGS: På scenen i Malaga. NIX & THE NOTHINGS: På scenen i Malaga.

Bak bandnavnet Nix & the Nothings skjuler det seg medlemmer fra blant annet Romskip, Melasól og Howlin Sun. Etter at de slapp sitt første album i 2022, har bandet etablert seg som et av de aller mest spinnville livebandene i Bergen. De ble den store snakkisen etter sin opptreden på Bergenfest i sommer, og i forrige uke slapp de sin andre plate «Utterly Useless», en injeksjon av ren spilleglede, energi og overskudd, i en velfungerende miks av garasjerock, punk og psykedelia.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.