I 1978 vedtok Stortinget enstemmig å innføre full lønn under sykdom. Bakgrunnen var at en rekke yrkesgrupper allerede hadde framforhandlet seg full sykelønn med sine arbeidskjøpere. Men det var ikke noe samsvar mellom de som hadde disse ordningene og de som trengte dem mest. Det var særlig funksjonærgruppene som hadde 100 prosent sykelønn fra første dag, mens det blant arbeiderne var vanlig med tre karensdager. Denne urettferdigheten ville Stortinget rette opp.
En av dem som tok ordet i debatten, var Høyres Jo Benkow. I en stortingstale som har blitt hyppig gjengitt blant annet av sosialmedisiner Ebba Wergeland, gikk Benkow rett til kjernen:
«Hvordan skal det gå når alle selv kan bestemme seg for å være syke og likevel få full lønn, blir det spurt. Vil ikke en slik ordning bli overforbrukt?», spurte Benkow retorisk. Før han svarte med et motspørsmål:
«Hvem er det som mest engstelig for en moralsk utglidning, uberettiget utnyttelse av systemet og nokså bastante påstand om ukontrollert overforbruk? Jo, det viser seg faktisk at det er vi – slike som oss – som fra før av er sikret full lønn under sykdom, som har rimelig god helse, som har utrolig nok, et givende og stimulerende arbeid, og som er privilegert i forhold til hundretusener av landsmenn – det er faktisk vi som ofte uttrykker bekymring over andres arbeidsmoral. Og det bør vi vel lære noe av.»
Det Jo Benkow forsto den gangen, virker det som mange på dagens høyreside har glemt. Kutt i sykelønna vil nemlig ikke ramme alle. Det vil bare ramme de som trenger ordningen mest. Akkurat som før 1978 vil høytlønte grupper sikre seg full lønn ved sykdom gjennom sine tariffavtaler. For eksempel vi stortingsrepresentanter vil trolig ganske enkelt vedta at akkurat vårt verv er av en slik karakter at vi ikke bør ha karensdager. Akkurat slik vi har ordnet oss slik at vi får 100 prosent av millionlønna vår i foreldrepenger, og ikke bare opp til 6G slik vi har rett på gjennom Nav.
De som derimot vil få kutt i sykelønna, er de som jobber på gulvet i privat sektor. Butikkansatte, kokker, hotellansatte, kabinansatte, transportarbeidere, frisører, alle «the usual suspects» som ligger nederst i arbeidslivets hierarki fra før. Og det som gjør det dobbelt urettferdig, er at det er disse menneskene som trenger sykelønnsordninga aller mest. For det sliter mye mer på helsa å arbeide som kokk enn som lege. Det koster mye mer å stå oppreist hele dagen på et butikkgulv enn det gjør å sitte behagelig i en kontorstol. Og selv om det av og til blir lange møter, er det ingen ledere som jobber nattskift.
Allerede i dag finnes det et villnis av «private» sykelønnsordninger. Nylig skreiv Dagens Næringsliv om en privat barnehage der de ansatte får bonus på 700 kroner for hver egenmeldingsdag de ikke bruker. Hos møbelbedriften Ekornes får de ansatte kutt i bonus fra første sykedag. Men som bunnplanke under alle disse ordningene ligger velferdsstatens garanti om full lønn under sykdom fra første dag.
Hvis staten nå gjør kutt i sykelønna, slik Venstre, NHO og alle de borgerlige ungdomspartiene krever, vil kampen om slike ordninger spisse seg til på en helt ny måte. Da vil det åpenbare kravet for alle fagforeninger i landet være full lønn under sykdom i sin bedrift. Resultatet vil ikke bare bli et langt høyere konfliktnivå i arbeidslivet, men også en gjeninnføring av det klasseskillet ved sykdom som Jo Benkow i sin tid var opptatt av å avskaffe.
Høyresida av i dag bør lære av Benkow. Det sømmer seg ganske enkelt ikke for privilegerte mennesker med god helse og stimulerende jobber å så tvil om vanlige folks arbeidsmoral. Særlig ikke når vi vet at det ikke er vår egen sykelønnsordning som ligger i potten.