Lørdagsutgaven av Klassekampen hadde hovedoppslaget «Slett alle spor?» på forsiden, og deretter tittelen «Alt skal ned» på en åtte siders lang sak. I det som ellers er en grundig og nyansert framstilling av debatten om russisk minnepolitikk og partisanhistorie i Vardø, framstår titlene som malplassert clickbait.
Verken ordfører i Vardø Tor-Erik Labahå eller noen andre har tatt til orde for å «slette alle spor» av den lokale krigshistorien. Den lokale debatten dreier seg helt konkret om tre krigsmonumenter og et såkalt pomorkors, alle satt opp mellom 2011 og 2019 etter initiativ fra russiske aktører. Krigsmonumentene har et distinkt repertoar av symboler som er gjenkjennbart for de som har fulgt med på Kremls militærpatriotiske ideologi og politisering av andre verdenskrigs historie gjennom de to siste tiårene. For russiske myndigheter handler det om å spille på sovjetnostalgi og en glorifiserende framstilling av Den store fedrelandskrigen, der vanskelige tema som Molotov-Ribbentrop-pakten utelates.
I forskningsprosjektet Memory Politics of the North 1993–2023 har vi analysert bruksverdien av de nye krigsmonumentene i Vardø sett fra russisk side, og det er denne bruken som gjør monumentene problematiske. Klassekampen har valgt å trykke bilder av monumentene uten mennesker, men sjekker man det russiske generalkonsulatet i Kirkenes sin Facebook-side og russiske medieoppslag fra turer til Øst-Finnmark, vil man finne omtale og bilder som viser hvordan monumentene i Vardø har vært brukt aktivt av russiske statlige og statstilknyttede aktører siden 2011. To fagfellevurderte artikler i vårt forskningsprosjekt gir en utfyllende beskrivelse av hvordan dette har foregått og hva som har vært motivene fra russisk side. Vår konklusjon er at dette er en integrert del av russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk overfor Norge, der lokal nordnorsk historie har blitt brukt som verktøy for å oppnå flere ting. Monumentene og minneseremonier med russisk deltakelse har fungert som et påskudd for å kunne besøke nordnorske lokalsamfunn jevnlig, bygge nettverk og samtidig spre russiske utenrikspolitiske narrativ og skape sympati for Kremls virkelighetsbeskrivelser.
Fra og med den russiske anneksjonen av Krym i 2014, har krigsmonumenter i Nord-Norge blitt brukt til å argumentere for at Russland driver en rettferdig kamp mot nynazisme i Ukraina, og at sanksjonspolitikken fra norske myndigheter mot Russland ikke er i tråd med den nordnorske befolkningens interesser. Uttalelsene i august i år fra talskvinne Maria Zakharova i det russiske utenriksministeriet, der hun anklaget Labahå for å sympatisere med nynazister, forteller tydelig om den ekstreme politiseringen av krigshistorien fra Kreml og hvordan Vardø kommune blir forsøkt dratt inn i det russiske lederskapets behov for å legitimere en folkerettsstridig angrepskrig mot et naboland.
Partisanhistorien er ivaretatt i en rekke monumenter og bokverk, for eksempel i et trebindsverk om andre verdenskrig i nord som ble utgitt i 2022. Her presenteres ny forskning blant annet om de såkalte partisanhjelperne, sivilbefolkning i Nord-Norge som ga viktige bidrag til motstandsarbeidet under den tyske okkupasjonen. Verket viser hvordan det allierte motstands- og etterretningsarbeidet i Nord-Norge var mer omfattende enn det som tidligere har vært beskrevet, blant annet fordi tettheten av tyske soldater var høyere her enn i andre deler av Norge.
Seinest i 2021 ble det satt opp et nytt monument i Rena leir i regi av norske myndigheter som hedrer partisanenes viktige innsats. Partisanhistorien er solid forankret i monumenter og bøker, både i Vardø kommune og andre steder i Norge. Å lage retningslinjer for historiske minnemarkeringer i Vardø som definerer offisielle minnesteder vil ikke «slette spor». I stedet vil det minske grunnlaget for russisk historiebasert infiltrasjon i en sårbar grenseregion.
Debatten om monumentene og Labahås initiativ for å fjerne dem er også viktig i seg selv; den bidrar til å øke bevisstheten om hvordan tilsynelatende legitime kontaktflater over den norsk-russiske grensen har vært brukt fra russisk side gjennom det siste drøye tiåret, i takt med russisk autoritær utvikling. Selv om debatten i Vardø er vanskelig nå, vil den på lengre sikt bidra til å beskytte lokalsamfunnet mot russisk minnepolitisk aktivitet som har helt andre målsettinger enn å ivareta nordnorsk historie.