Anmeldelse

D.U.S.T

Deilig, uimotståelig, sexy, tiltrekkende?

Arvid Skancke-Knutsen
DET MURRER: Både inni og utenfor hodene til Brenn. Foto: Martin BremnesDET MURRER: Både inni og utenfor hodene til Brenn. Foto: Martin Bremnes

Brenn

Duster til himmelriket

Album

Diger distro

Brenn kan vel ikke akkurat regnes blant veteranene i norsk musikk, men leverer her allerede sitt tredje album – oppfølgeren til «Elsker» fra 2019 og «Vandrer på solskinn» fra 2022. Så var heller ikke trommeslager Edvard Smith Save og gitarist Rémy Malchère Pettersen spesielt gamle da de startet opp duoen i 2017. De dukket opp med ungdommelig pågangsmot, masser av energi og en hel del långods fra både indie, pop-punk og elektronika.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.