Kravet om en uavhengig gransking av Utenriksdepartementet og bistanden handler ikke primært om Epstein, men om en fundamental systemsvikt. Epstein-saken er kun et symptom på en dypere krise preget av manglende kontroll, uklare maktstrukturer og en kultur for lukkethet. Å fokusere på enkeltsaker blir en avsporing fra det reelle problemet – det er å behandle symptomet og ikke sykdommen. Sykdommen er et system der penger og utbetalingspress, drevet av enprosent-målet for bistand, trumfer reell effekt. Riksrevisjonens rapporter har gjentatte ganger påpekt alvorlig svikt i kontroll og resultatoppnåelse. Likevel fortsetter praksisen. Dette er systemsvikt, og har lite med Epstein å gjøre.
Jan-Egil MosandI Klassekampen 10. februar påstås følgende; «i mai skal Musti innta Nationaltheatrets hovedscene som den første musiker noensinne.» Vel, her ble det helt fram til 1940 og krigsutbruddet framført flere musikkteaterforestillinger, blant de siste var den kjente operetten «ØRKENSANGEN» der Erik Bye (senior) ledet operakoret, og (blant andre) min egen far sang med. Kuriøst? Ja, men rett skal være rett, og la meg i den forbindelse få lov å støtte det arkitekturfaglig omdiskuterte men svært kloke initiativet som går ut på å bygge ut teaterets endegavl i henhold til Henrik Bulls gamle tegninger. Hurra for Historien!.
Torgeir Rebolledo PedersenSiden 2021 har nasjonale reguleringer for å beskytte nordmenn mot mikroplast uteblitt, til tross for forslag fra MDG som ville redusert plastbruk og gjort helsevennlige alternativer mer tilgjengelige. Regjeringen viser til behov for internasjonal regulering og venter på EU og FN, mens enkelte petrostater som Russland og Saudi-Arabia aktivt saboterer en global plastavtale. Forskning viser at plast kan spre seg i kroppen og kobles til flere sykdommer. De politiske tiltakene følger på ingen måte det stigende alvoret forskningen viser til. Det er behov for flere studier. Likevel kan vi ikke vente med tiltak. Det er både billigere og enklere å være føre-var enn å vente på en potensiell helsekatastrofe.
Oda Indgaard